historiebøker i produksjon

I kveld faller muren igjen.

For 20 år siden var jeg en vanlig gymnaselev som sammen med alle de andre i kullet mitt gikk og ventet på at årets samfunnsfag og historiebøker skulle komme ut av trykken.

Stadige forsinkelser og nye forklaringer om oppdateringer gjorde at høsten 89 forløp uten de nye bøkene. Det skjedde så mye i verden, glasnost og sånt. Vi var så unge, og eneste innsikt i østblokken var 'østtyske metoder' i tyskundervisningen, og andre mytiske fortellinger. Men klimaet var i forandring.

Vi diskuterte om Jeltsin noen gang ville utkonkurrere Gorbatsjov. Vi var på klassetur til Island og så symbolske rester etter toppmøtet mellom Reagan og Gorbie. Vi hørte Gorky Park, og merket at kald krig kunne ta slutt.

Så skjedde det. Muren. Sånn helt i hippieånd, fredelig og jublende. De tøffeste blant oss reiste ned for å føle på stemningen og rive sin bit av muren, vi andre elsket Pink Floyds markering.

Noen uker senere kom bøkene, med bilder av murens fall og den første versjonen av historien. Jeg angrer meg for at jeg solgte dem et år senere.

I kveld skal stemningen gjenoppleves, med tykk klump i halsen.

den STORE middagskrangelen (og er egentlig innmat spiselig?)

Nå er mannen så mett at han sliter med å reise seg. Det skyldes i hovedsak at han spiste opp maten for oss andre tre.

Hans takk-for-maten-tale var som følger;

Dere er så vanskelige å lage mat til, ikke liker dere lungemos, og ikke spiser dere blodpølse. Vanlig NORSK tradisjonskost, skulle tro det var bra nok for de fleste.

HaH! svarer jeg, er sikker på at om jeg skriver en blogg om dette så vil jeg få medhold i at innmat ikke er mat.

Nå har vi fått beskjed om å trylle frem en matrise med oversikt over fy-mat og ja-mat, for å gjøre jobben enklere, men fortsatt kommer det en og annen lavmælt kommentar om utakknemlighet.

'Hva skal vi ha til middag?' er antagelig den største kilden til frustrasjon og uenighet i vår familie, og muligens hos noen andre også?

Vi har et utradisjonelt familiemønster, slik at jeg ikke kan holde en diktatorisk hånd over kokkeleringen. Det er mannen som lager middag de aller fleste hverdager., mens jeg sveiver sleiva i helgene.

Som alltid er jeg rundhåndet med ros når mannen har prøvd noe utenom det vanlige. Har hørt at det skal være lurt. Dagens kreative innspill var dette;

Kokte poteter og gulrøtter
Stekte potetballer
Duppe (mannes variant...kokt fløte med en hel del prim i)
Stekte Findus Fylte rødspetter
Bacon

Retten har ikke noe navn, og er riktignok ikke innmat, men dette var ikke enkelt å få ned, for noen av oss jentene...Jeg vurderte å tyne 9-åringen med krigsfortellinger om sild, men innså at jeg ikke ville klare å være noe forbilde.

Vil gjerne ha tips til hvordan løser man sånne matkrangler konstruktivt.
Og ikke kom trekkende med Fjordland, vi har sikkert æres-aksjer hos dem allerede.
5-ukesplaner funker heller ikke. Planlegging i tysk ånd er sikkert lurt, men ikke gjennomførbart for denne lett tidsklemte gjengen.

Så spør jeg til slutt:

Har jeg mistet alle røtter når jeg tar avstand til innmat? Er det på tide å ta steget inn i den moderne tidsalderen å si at nok er nok, innmat er ikke mat? Eller burde vi bite i oss smaksløkene og innse at hele dyret skal spises, av miljøhensyn?

Og hva er GOD (norsk tradisjons)mat, som kan lages på under en halvtime?

En paranoid idé

Hmm. Jeg var ikke SÅ bekymret for datalagringsdirektivet at jeg klamret meg til tastaturet for å kjempe mot forlenget lagring av datatrafikkinformasjon. Med Høyre på vippen, splittet av personvernhensyn og kriminalitetsbekjempelse, burde jeg tatt stilling for lengst. Og har vel tenkt hardt på de stakkars barna som er ofre for pedofile, og hva andre organiserte bad guys kunne finne på.

Les hva Vampus skriver i sitt brev til Høyre
Les også hva juristen Merethe Baustad Ranum skriver i sin bloggdebut

Jeg så liksom ikke for meg at uskyldige skulle lide for dette, eller at vårt nokså milde regime skulle finne på å sette meg i en skummel bås.

Men så leser jeg i Aftenposten; FBI skal få mer norsk terrorinfo .

Og da (jammen på tide vil noen si..) kobler jeg plutselig sammen alt jeg har lest og sett av historier om gamle ML-mapper, uskyldig sinnsyke-diagnoser, og en rekke andre tilfeller av Kafkanske prosesser og Catch 22 scenarier.

Plutselig kan jeg se for meg dette;
Hva om, ...jeg har en jobb der jeg blant annet svarer på en rekke henvendelser fra personer som ønsker å studere eller forske på NTNU. Generelle svar, sånn om hvem som forsker på hva, hvordan man kan bli PhD osv. En betydelig andel av henvendelsene er faktisk fra Iran. Noen av disse ønsker til og med å forske på både kjemiske prosesser og satelittnavigasjon.

Hva skjer så. OM noen år, hvis en av disse skulle havne her i landet, og vise seg å være av den slemme sorten.

Da får FBI vite at den første (kanskje) personen denne hadde kontakt med i Norge var MEG! Og siden datalagringsdirektivet medfører a det kun er datatrafikken som lagres, og ikke innholdet i korrespondansen, så er jeg fanget. Da havner jeg sikkert på den amerikanske lista over terrormistenkte og deres medhjelpere, helt sikkert.
Og da ryker visum for all fremtid... for ikke å si alt hva som skulle skje dersom jeg skulle finne på å sette mine ben på en flyplass.

Er dette en paranoid idé? For en del år siden møtte jeg Peder Martin Lysestøl, en av de som har slitt litt med Mappa si... Han var neppe en vesentlig trussel mot vår vestlige levestil, men hadde litt andre oppfatninger om hvordan samfunnet bør organiseres.

Nå tenker jeg om meg selv; akademiker, som gir uttrykk for andre tanker om samfunnsorganisering enn rådende gjennomsnitt, kontakt med Iranere (for ordens skyld; også resten av verden), ...hvor langt er da spranget før man blir registrert som interessant?
Om ikke av lokale PST, så av FBI?

Det er ulike oppfatninger om datalagringsdirektivet vil medføre at organisert kriminalitet vil knekkes lettere.

Jeg kan ikke bedømme hvor mye lettere det blir å redde et barn. Men jeg kan gjette at de virkelig velorganiserte kriminelle vil være i stand til å skjule seg for politiet også etter innføring av datalagringsdirektivet. De er jo allerede kjent for sin kreative og utstrakte bruk av stjålne/engangs-mobiler med kontantkort og andre verktøy som ikke så lett lar seg spore til person. Og da skulle vi ende med et samfunn der de nokså snille blir grundig registrert, mens de skikkelig slemme fortsetter der de slapp.

De eneste som kan ha skikkelig nytte av den samlede økede datamengden må vel være teleselskapene som kan få bedre oversikt over linjebruk/telefoni, og derigjennom kan planlegge prisingen/faktureringen og konkurransen bedre.

Man kan neppe få det beste fra begge sider, overvåkning av de slemme OG personvernhensyn ivaretatt samtidig.

Jeg tror jeg ender på et paranoid nei til datalagringsdirektivet.

Tigging i skoleregi 2

Igjen!

Etter å ha veltet min vrede over Tigging i skoleregi i Juni, så trodde jeg det ville ta et år før vi skulle gi skolepenger igjen.

Nå er det omdiskuterte CARE som skal få skumme svetten av skolebarna som skal betale for å få jogge på slutten av skoledagen kommende mandag.

Om noen ønsker å støtte CARE så greit for meg. Om jeg gjør det eller ikke så er det en privatsak (valgte PLAN sin jentekampanje i år, og fyller Frelsesarmeens gryter før jul...jeg er ikke hjerteløs...men burde vært prinsippfast nok til å drite i å fortelle dette).

Jeg skjønner ikke hvorfor barna skal få beskjed via ukeplanen om at de SKAL betale startkontingent på kr 10 eller mer for å jogge en runde, men ikke får vite hva pengene faktisk skal brukes til (ikke tema i undervisning, eller forklart for foreldre).

Og det værste er at barnet blir mobbet for å ha 'feig pappa som ikke vil betale', og får høre at hun 'ikke bryr seg om barna i Afrika' og at hun' burde betale selv med egne penger'. Riktignok fra medelever, men med grunnlag i skolens tiggekampanje.

Trodde ikke vi hadde skolepenger i offentlig skole, og mener at veldedighet ut over det jeg betaler i skatt faktisk skal være mitt valg.

Skolebarn uten personvern?

Det lusker et udyr bak ethvert hjørne. Mange tror nok jeg tenker slik, når jeg nå går til angrep på barneskolenes informasjonshåndtering.

For hva er det vi åpner for når en mengde informasjon om våre barn ligger åpent tilgjengelig for enhver, uten av vi som foreldre har gitt vårt samtykke til dette.

La meg komme med noen eksempler;

Ukeplan
På elevenes ukeplaner står det litt av hvert. Hva de skal gjøre på skolen og lekser. I tillegg står det om bursdager, vikarer, turer og diverse annen informasjon som ofte handler om å angi tid og sted for hendelser.

Ukeplaner er det vel strengt tatt ingen andre enn lærerne, elevene og foreldrene som har noen interesse av, eller behov for å se.

Så hvorfor må skolene da legge disse ukeplanene ut på den offentlig tilgjengelige delen av sine nettsider? Det har da fungert utmerket at barna har fått med seg ukeplaner hjem, og at de som har rotet dem vekk kan finne dem igjen ved å logge seg på fronter, skolenes intranett.

Elektronisk innhenting av følsom informasjon
Naturfagleksa til barnet mitt i dag omfatter blant annet å fortelle om hvilke barnesykdommer hun har hatt, og å fortelle om hvordan det var å ta vaksine en gang. I tillegg til å fortelle om noe de kunne som treåring, som spedbarn og annet.

Denne leksa skal gjøres 'på data', og leveres i fronter, altså elektronisk. Nå er kanskje ikke barnesykdommene spesielt sensitive, men det er likevel snakk om helseopplysninger om barna. I tillegg vil jo det som levere elektronisk antagelig lagres elektronisk, om enn for en liten stund. Da omfattes det av Helseregisterloven skulle jeg tro.

Nå er disse to eksemplene kanskje egnet til å trekke på smilebåndet av, for det er vel jeg som er hysterisk forelder?

Eller er det mulig å tenke seg at det på en skole med noen hundre elever kan oppstå situasjoner der mor og stefar skilles, og følelser blir et problem? Kan det være at informasjon om at klassen har vikar og skal på tur er beleilig for en eventuell gisselsituasjon?

Jeg er nok ekstra hysterisk, men hevder min rett til å være hønemor all den tid jeg ikke er tilstede hos barna hver time av døgnet og har overlatt ansvaret til skole og barnehage mange timer hver dag.

Det er også interessant at mange twitter-voksne diskuterer frem og tilbake diverse direktiver som omhandler og kanskje griper inn i personvern, mens ingen nevner skolebarnas utsatte situasjon.

Jeg trenger å vite at jeg kan ha tillit til at de systemene som finnes for informasjonshåndtering er oppdatert og i tråd med mulighetene for misbruk gjennom moderne digitale verktøy.

Jeg savner rett og slett å få et dokument som sier noe om hva skolen og lærerne kan be om av informasjon, og hva den kan offentliggjøre. Kan jeg få det?

Overtid betaler avskjedsklemmen

Foreldre må være dumme. Veldig dumme.

Tenk å resonnere slik;
Vi har lite barn som går i barnehage. Utenfor gjerdet til barnehagen er det laget en lang parkeringslomme ved det brede fortauet. Der kan vi parkere. Det er ingen skilting som antyder noe om betaling eller tidsbegrensning for parkeringen, altså er vi ikke bekymret om det tar et ekstra fem-minutt med trøsting av sliten toåring før man kaster seg i bilen igjen. Det hender jo at minsteman ikke er fornøyd med å bli dyttet ut av bilen og vinket til..

Så kommer man ut til bilen sin og finner julekort fra Parkeringsetaten,eller rettere sagt innbetalingskort.

Altså parkeringsbot... for å ha parkert noen minutter i barnehagnes parkeringslomme, fordi man angivelig har BRUKT FOR LANG TID på å levere eller hente barnet sitt(!)

Så tenker man at dette må være en feil, men neida...man kan visstnok bruke for lang tid på å levere barnet sitt, og da er det parkeringsetaten man skal bekymre seg for, FØR man begynner å tenke på om sjefen har sendt ut etterlysning.


Det er umulig å finne hold for denne praksisen i Trondheim kommunes parkeringsbestemmelser, forskrift om offentlig parkeringsregulering og parkeringsgebyr, eller noe annet sted ved googlesøk på parkeringslomme, Trondheim, regler osv. Så altså, vi er åpenbart dumme som verken forstår praksisen ELLER klarer å finne hold for den i noe offentliggjort lov- eller regelverk for slike forhold.

og ve og forby at man skal innrette seg etter barnas behov. Sånn bittelitt i det minste.

Altså; skal du levere barn og tenker å parkere
rett utenfor gjerdet til Lidarende Barnehage i parkeringslomma (som altså ikke er skiltet, men bare SER ut som en parkeringslomme..) så husk å være rask, ellers kan det bli et par overtidstimer for å betale for avskjedsklemmen.

Politikerbarn trenger ikke barnevernet

Ei lita jente i andre klasse ble syk på skolen. Om det var svineinfluensa? Vet ikke. Foreldrene ble oppringt og fortalt at jenta måtte få komme hjem. Hun ble ikke hentet. Dagen etter kom hun tilbake på skolen, fortsatt like syk.

Er dette en barnevernssak? Det vet vi egentlig ikke. Men det er ofte denne typen symptomer, annerledesheter, som først avslører overfor lærere og medelever at noe ikke er helt på stell.

I dag ble budsjettet for Trondheim 2010 lagt frem, med kutt i Barnevernets rammer. Ingen nye stillinger, mindre aktivitet. Trondheim har en stram økonomi, men jeg skal ikke bruke plass på å raljere over hva jeg mener om rødgrønn styring her. Jeg skal derimot påpeke noe jeg tror kan påvirke hvorfor det blir slik.

De fleste politikere har 'en syk mor', enten helt konkret, i nær familie, eller i overført forstand. Det er disse som skaper overskriftene i valgkamp, og ellers også hvis det er grove nok tilstander. Det flommer med valgbrosjyrer fulle av mer eller mindre glade rynkede personer.

Hvor mange politikere er det som har barn under barnevernets vinger? Neppe noe overveldende antall. I de tilfellene barnevernet nevnes så handler det oftest om rus og kriminalitet og ønske om mer penger til politi og psykiatri. Riktignok er det en og annen artikkel og rapport som slås opp med fete typer;

Urovekkende mangler i barnevernet
Fafo-rapporten «Det nye barnevernbyråkratiet» konkluderer med dårlig samarbeid mellom stat og kommune og et mangelfullt tiltaksapparat i barnevernet

Men hva skjer etterpå? En rekke politikere snakker tårevått om satsing innen barnevernet. Men det er ingen av politikerne som pleier barnevernsbarna. De kan ofres. Nå kommer det nok mange innvendinger, men det vises i budsjettene. Kutt igjen.

Ressurssterke voksne maskerer problemet
Foreldre, og politikere, med handlekraft jobber steinhardt for å hjelpe sine egne barn. Skjer det noe i skolesammenheng, eller det oppstår behov for støtte, utredning, diagnostikk, pp-tjeneste eller noe i den gata, ja så står de på helt til en løsning er funnet. Dette er med på å maskere blant annet mangelfull inngripen fra skole og lærere. Det er ikke så rart. Alle de som har stemme til å snakke på vegne av sine, de gjør jo det. Og derigjennom blir barn av ressurssterke foreldre hjulpet, enkeltvis. Når så mange blir hjulpet, ja så vises ikke de store hullene i omsorgen for våre barn like godt. Vi tar jo vare på vår egen syke mor, og barn, må vite.

Tro for all del ikke at jeg mener at lærere og barnehageansatte ikke gjør jobben sin. Tvert imot. Men noen ganger stiller de kanskje litt for mye opp for ressurssterke og kravstore foreldre, og sitter igjen med mindre tid og energi til å virkelig se og melde inn behov til barnevern eller andre instanser når det er behov.

Jeg er selv en kravstor forelder. Og en misfornøyd forelder, hver gang jeg synes skole eller barnehage ikke er gode nok. Kanskje kunne både jeg og noen flere bli litt mindre egoistiske?

Spørsmålet er hvordan engasjerte foreldre kan hjelpe for eksempel barnevernet i Trondheim, eller rettere sagt de barna som trenger hjelp. Burde vi opprettet en konto? En sånn 'ring dette nummeret og bidra til barnevernet'? Eller er det noe annet som kan virke bedre? jeg er mottagelig for initiativ, og villig til å bidra.

Det største problemet er vel fortsatt at det sjelden er noen politikerbarn som trenger barnevernet. Barnas skjebner blir litt som å se på sultkatastrofer på tv. Det er grusomt, vi kan kanskje betale noen kroner til innsamlingen, og så er det bortimot glemt. Det berører ikke hverdagen vår nok. Det er jo ikke beslutningstagernes barn det handler om.

Alle vet jo at forsømte barn er i høyrisikogruppe for å bli svært kostbare for sosialbudsjetter når de vokser opp. Det får ingen effekt på neste års budsjett, men er et klassisk eksempel på å pisse i buksa for å holde seg varm. Og barna som trenger hjelp er ingen hørbar stemme.

Det er nok litt sånn preg på store deler av budsjetter; vi betaler mer og mer for å fange opp problemer etter at de har vokst seg store, men tar oss ikke råd til å fjerne problemer ved roten. Nå ville det kostet pengebeløp, senere vil det koste mange flere menneskeskjebner.

Men så lenge politikerbarna ikke har behov for barnevernet, vil nok politikere fortsatt prioritere sin egen syke mor.