Blindtest av vann...såkalt, på dinmat.no
Det er viktig å drikke mye vann nå i sommervarmen, og alt vann duger...men hva er best? Når sommerhete hoder skal vurdere dette, og prøver seg på forskning...ja da burde de kanskje tenke litt nøyere gjennom hva de fremstiller som 'blindtest':
Nå i sommervarmen er det ekstra viktig å drikke nok vann. Men hvilket smaker best? Dinmats smakspanel tok utfordringen.
Testdeltakerne satt hver for seg, og snakket ikke sammen under testingen. De kunne heller ikke se hverandres ansiktsutrykk. Panelet visste ikke hvilke vanntyper de smakte på. '
men hvis det er sånn at testpanelet ikke vissta hva de drakk...ja da er de kanskje synske?
les noen av kommentarene:
om Olden:
Monica: – Ingen lukt. Minner litt om Vossvannet. Fikk frem litt mosesmak når jeg hadde det lenge i munnen.
om Imsdal:
Monica: – Bedre enn Olden og Voss. Virker litt friskere og ferskere. Godt vann.
Dette minner mest om kjøpt og betalt reklame...forkledd som blindtest. Det er nok manglende vanninntak og sterk varme som gjør at de avslører seg. kanskje det hadde gått bedre hvis de faktisk hadde drukket av vannet de "testet"?
STORT FY til dinmat.no. Dere gir forskning et dårlig rykte, eller ihvertfall dere selv...
tirsdag 30. juni 2009
torsdag 25. juni 2009
Blokkfløyte gir mattehjerner
Trodde du at blokkfløyta var bortkastet? At det å lide seg gjennom påtvungne fiolin- eller pianotimer ikke ville hjelpe deg til å få en godt betalt jobb?
At dansetimene ville gi deg en permanent angst for rosa tights?
Tro om igjen. Kunstfag gir nemlig mattehjerner.
Spesialundervisning i basisfag kan kanskje kuttes noe, mot at vi får kunst-undervisning istedet. Musikk og kunst utvikler hjernen slik at den fungerer bedre, det handler bare om å finne sin kunstform, så får man masse IQ på kjøpet.
Medfødte forskjeller trenger ikke være noe minus. For hvis vi bare finner ut hva forskjellene er, så kan vi bruke dem til å låse opp døren til barns skjulte talenter.
En av egenskapene som er medfødt er hvorvidt vi responderer på musikk. ved Boston College har de gjennomført (og holder fortsatt på med) ulike kunst-overførings-studier. Og når det i tillegg er sånn at effekten av kunst-undervisning er at man blir bedre i for eksempel matematikk, ha da bør vi kanskje se litt nærmere på de pedagogiske tankene vi støtter oss på nå.
Selv husker jeg godt fra 70-tallet hvordan vi ble ledet gjennom 'Moldau' i musikktimen (blokkfløyta vil jeg helst glemme, men kanskje var den lur likevel), ...og fikk fortalt hva det var meningen vi skulle se for oss når vi lyttet til dette musikkstykket som beskriver en elvs ferd fra kilde til hav.
Når du har hørt Moldau et par ganger er det lett å skille rolig vannføring fra stryk, og også høre hvor det er bryllup ved elvebredden.
Uansett; hjerneforskningen viser at musikk er med på å forme den strukturelle utviklingen av hjernen. Både lytting og praktisering har påvirkning. Og ikke bare for dine musikalske evner. Det er nettopp det som er poenget, musikktreningen utvikler mer enn musikalitet.
De som øver på instrument hver uke har vesentlig mer fininnstilt hørsel, og er dyktigere på finmotorikk. Det er nesten så man skulle forvente pianotimer for å bli urmaker.
Kanskje er det ikke så dumt å tenke at nettopp biologi bør være utgangspunktet for hvordan vi tenker pedagogikk? Det er jo en biologisk organisme som skal trenes opp, og da kan det være lurt å spille på lag med organismens innebygde evner til læring.
Det viser seg også at dyslektikere som får musikkundervisning har vesentlig bedre resultater på språk- og lesetester senere i skolen. Og dette gjelder ikke bare for musikkområdet. Det finnes flere kjente behandlingsmetoder som baserer seg netopp på musikk og lytting. For eksempel Tomatismetoden.
Det er to poenger som virkelig hopper ut av den forskningen som er gjort på området 'neuroeducation'.
* Vi har forskjellig genetisk utrustning for å væe mottagelig/talentfull innen de ulike kunstformene, dette er genetisk, men kan påvirkes ved praksis/øvelse.
* Kunsttrening/undervisning har en strukturell positiv effekt for utviklingen av de områdene i hjernen som er ansvarlig for det vi kaller basisfag i den norske skolen: språk og matematikk.
Konsekvensen?
Vi må finne barns talent innen de ulike kunstformer (er de umusikalske, så kan delikevel være svært mottagelige for farge/form-kunst, som har mye av samme effekt ved stimulering som musikk)
..og dernest sørge for at de får tilpasset kunstundervisning som et ledd i å utvikle, stimulere og styrke de områdene som er relevante for språk og matematikk.
Kanskje de gode gamle konservative tankene om dannelse ikke er så dumme?
Er det på tide å droppe ideen om å gi mer undervisning i fag barna ikke får til, og heller gjøre hjernene deres i stand til å ta imot læring?
Tanken på å få kulturelt velutviklede barn som også håndterer basisfagene greit er en 'to fluer i en smekk'-tanke som ihvertfall tiltaler meg.
At dansetimene ville gi deg en permanent angst for rosa tights?
Tro om igjen. Kunstfag gir nemlig mattehjerner.
Spesialundervisning i basisfag kan kanskje kuttes noe, mot at vi får kunst-undervisning istedet. Musikk og kunst utvikler hjernen slik at den fungerer bedre, det handler bare om å finne sin kunstform, så får man masse IQ på kjøpet.
Medfødte forskjeller trenger ikke være noe minus. For hvis vi bare finner ut hva forskjellene er, så kan vi bruke dem til å låse opp døren til barns skjulte talenter.
En av egenskapene som er medfødt er hvorvidt vi responderer på musikk. ved Boston College har de gjennomført (og holder fortsatt på med) ulike kunst-overførings-studier. Og når det i tillegg er sånn at effekten av kunst-undervisning er at man blir bedre i for eksempel matematikk, ha da bør vi kanskje se litt nærmere på de pedagogiske tankene vi støtter oss på nå.
Selv husker jeg godt fra 70-tallet hvordan vi ble ledet gjennom 'Moldau' i musikktimen (blokkfløyta vil jeg helst glemme, men kanskje var den lur likevel), ...og fikk fortalt hva det var meningen vi skulle se for oss når vi lyttet til dette musikkstykket som beskriver en elvs ferd fra kilde til hav.
Når du har hørt Moldau et par ganger er det lett å skille rolig vannføring fra stryk, og også høre hvor det er bryllup ved elvebredden.
Uansett; hjerneforskningen viser at musikk er med på å forme den strukturelle utviklingen av hjernen. Både lytting og praktisering har påvirkning. Og ikke bare for dine musikalske evner. Det er nettopp det som er poenget, musikktreningen utvikler mer enn musikalitet.
De som øver på instrument hver uke har vesentlig mer fininnstilt hørsel, og er dyktigere på finmotorikk. Det er nesten så man skulle forvente pianotimer for å bli urmaker.
Kanskje er det ikke så dumt å tenke at nettopp biologi bør være utgangspunktet for hvordan vi tenker pedagogikk? Det er jo en biologisk organisme som skal trenes opp, og da kan det være lurt å spille på lag med organismens innebygde evner til læring.
Det viser seg også at dyslektikere som får musikkundervisning har vesentlig bedre resultater på språk- og lesetester senere i skolen. Og dette gjelder ikke bare for musikkområdet. Det finnes flere kjente behandlingsmetoder som baserer seg netopp på musikk og lytting. For eksempel Tomatismetoden.
Det er to poenger som virkelig hopper ut av den forskningen som er gjort på området 'neuroeducation'.
* Vi har forskjellig genetisk utrustning for å væe mottagelig/talentfull innen de ulike kunstformene, dette er genetisk, men kan påvirkes ved praksis/øvelse.
* Kunsttrening/undervisning har en strukturell positiv effekt for utviklingen av de områdene i hjernen som er ansvarlig for det vi kaller basisfag i den norske skolen: språk og matematikk.
Konsekvensen?
Vi må finne barns talent innen de ulike kunstformer (er de umusikalske, så kan delikevel være svært mottagelige for farge/form-kunst, som har mye av samme effekt ved stimulering som musikk)
..og dernest sørge for at de får tilpasset kunstundervisning som et ledd i å utvikle, stimulere og styrke de områdene som er relevante for språk og matematikk.
Kanskje de gode gamle konservative tankene om dannelse ikke er så dumme?
Er det på tide å droppe ideen om å gi mer undervisning i fag barna ikke får til, og heller gjøre hjernene deres i stand til å ta imot læring?
Tanken på å få kulturelt velutviklede barn som også håndterer basisfagene greit er en 'to fluer i en smekk'-tanke som ihvertfall tiltaler meg.
søndag 14. juni 2009
Fløyelspiken anmelder...IT GIRL
En roman fra College, ...eller var det?
It girl - På alles lepper av Cecily von Ziegesar er av boktypen du leser noen sider hver kveld av, og hver gang du tar opp boka lurer du på hva som egentlig skjedde sist gang du leste i den.
Boka skal i følge coveret være en Ny suksess fra forfatteren bak Gossip Girl.
Mulig det, har såvidt zappet innom gossip girl på jakt etter noe severdig på tv, og minnes vagt å ha sett slutten av en episode, med en hjemme-alene-fest som gikk skikkelig galt, og så dro de vakre rike jentene med privat-jet'n til Spania etterpå.
Men tilbake til boka.
Den skal visstnok gi et inntrykk av Hvor langt vil en jente gå for å bli en IT GIRL, og joda, jentene stjeler hverandres kjærester, drikker seg ganske så snydens, og går bak hverandres rygg, i alle tenkelig svært beskrevede moteklær. Og klærne har en tendens til å være mer interessante å beskrive enn selve samspillet mellom karakterene.
De er så rike og populære og sofistikerte og bereiste at ingen reklamefilmskaper for Coca Cola ville våget å vise dem frem, det ville blitt too much.
Og den stakkars jenta som ikke er født med bestikk til 12 et visst sted, ja hun går det selvsagt bra med. Et bittelite snev at sannsynlighet for at forfatteren har lest askepott, sånn rent overfladisk.
Det mest spennede med boka er kappitel-titlene. Skolen de går på heter Waverly Academy, og jentene er 'Waverly-ugler'. Hvert kapittel heter noe sånt som:
En waverly-ugle har alltid på seg passende hodebeskyttelse når hun deltar i farlige fysiske aktiviteter.
Jeg tøyser ikke altså; her er et annet eksempel:
En omtenksom ugle er aldri slem mot en som er mindre heldig stilt.
Jeg ler meg ihjel, her er siste kapittel:
En Waverly-ugle bør være optimistisk, men ikke dum.
Ok da, det sies at de første setningene av en bok sier svært mye om boken...her er avsnitt én:
Tinsley Carmichael snudde seg og så på den glitrende Hudsonelven. Brølet fra familiens oransje sjøfly idet det tok av og steg opp på den azurblå himmelen, anonserte at hun var tilbake på Waverly Academy, den eksklusive internatskolen på USAs østkyst som uten videre hadde kastet henne ut sist vår.
Den eneste grunnen til at jeg skriver denne anmeldelsen, og derigjennom innrømmer å ha brukt en drøy uke på 'boka', på tross av magre 224 sider, er for å advare alle dere jenter som ser etter rosa pocket for å ta med på ferie.
Denne boka er ikke rosa, den er et eksemplar av sorten STYR UNNA. Hadde sidene vært større kunne de vært brukt til å pakke fisk i.
It girl - På alles lepper av Cecily von Ziegesar er av boktypen du leser noen sider hver kveld av, og hver gang du tar opp boka lurer du på hva som egentlig skjedde sist gang du leste i den.
Boka skal i følge coveret være en Ny suksess fra forfatteren bak Gossip Girl.
Mulig det, har såvidt zappet innom gossip girl på jakt etter noe severdig på tv, og minnes vagt å ha sett slutten av en episode, med en hjemme-alene-fest som gikk skikkelig galt, og så dro de vakre rike jentene med privat-jet'n til Spania etterpå.
Men tilbake til boka.
Den skal visstnok gi et inntrykk av Hvor langt vil en jente gå for å bli en IT GIRL, og joda, jentene stjeler hverandres kjærester, drikker seg ganske så snydens, og går bak hverandres rygg, i alle tenkelig svært beskrevede moteklær. Og klærne har en tendens til å være mer interessante å beskrive enn selve samspillet mellom karakterene.
De er så rike og populære og sofistikerte og bereiste at ingen reklamefilmskaper for Coca Cola ville våget å vise dem frem, det ville blitt too much.
Og den stakkars jenta som ikke er født med bestikk til 12 et visst sted, ja hun går det selvsagt bra med. Et bittelite snev at sannsynlighet for at forfatteren har lest askepott, sånn rent overfladisk.
Det mest spennede med boka er kappitel-titlene. Skolen de går på heter Waverly Academy, og jentene er 'Waverly-ugler'. Hvert kapittel heter noe sånt som:
En waverly-ugle har alltid på seg passende hodebeskyttelse når hun deltar i farlige fysiske aktiviteter.
Jeg tøyser ikke altså; her er et annet eksempel:
En omtenksom ugle er aldri slem mot en som er mindre heldig stilt.
Jeg ler meg ihjel, her er siste kapittel:
En Waverly-ugle bør være optimistisk, men ikke dum.
Ok da, det sies at de første setningene av en bok sier svært mye om boken...her er avsnitt én:
Tinsley Carmichael snudde seg og så på den glitrende Hudsonelven. Brølet fra familiens oransje sjøfly idet det tok av og steg opp på den azurblå himmelen, anonserte at hun var tilbake på Waverly Academy, den eksklusive internatskolen på USAs østkyst som uten videre hadde kastet henne ut sist vår.
Den eneste grunnen til at jeg skriver denne anmeldelsen, og derigjennom innrømmer å ha brukt en drøy uke på 'boka', på tross av magre 224 sider, er for å advare alle dere jenter som ser etter rosa pocket for å ta med på ferie.
Denne boka er ikke rosa, den er et eksemplar av sorten STYR UNNA. Hadde sidene vært større kunne de vært brukt til å pakke fisk i.
torsdag 11. juni 2009
Sjokoladeplaster NÅ!
Røykere er så velsignet, de kan bare teipe armen og bli kvitt suget.
Det er MYE værre for de av oss som sørger for å opprettholde aksjekursen for Nidar, sånne som meg.
Alle som kjenner meg vet at jeg har et nært og kjærlig forhold til disse mørke fristelsene, og jeg støtter meg på sjokoladeforsker Catherine Collins tanker; men det er jo gjerne sånn at for mye av det gode ikke er så bra. Og jeg er ikke alene om å kjenne suget:
Research by Dr Andrew Hill, at the University of Leeds, found that 49 per cent of recorded cravings by women were for chocolate, while cravings associated with premenstrual syndrome increased it to 66 per cent
Sånn er det nå. Jeg skulle så inderlig gjerne hatt et sjokoladeplaster!
Jeg lansert ideen for min venninne på kveldsturen i går, og så lo vi høyt...for alle vet jo at sjokoladeplaster ikke finnes?
Likevel, jeg tenkte jeg måtte få det bekreftet, så jeg sjekket...eller rettere sagt googlet.
Joda, sjokoladeplaster finnes, både i 10-pakk og andre forpakninger, men de er så sørgelig søte og spiselige..
Men jeg tok feil! Forskere ved St George's Hospital i London har i følge denne nyheten laget et anti-sjokolade-plaster.
Dette var allerede så langt tilbake som 2000..og da skulle plasteret komme i butikkene allerede samme høst...men hvor har det blitt av det?
Googler som bare rakker'n, men finner det ikke. Sjokoplaster er ikke mulig å oppdrive som annet enn spiselig, og langt fra avvennende, så hva skal en stakkar gjøre?
Ta en bit.
Det er MYE værre for de av oss som sørger for å opprettholde aksjekursen for Nidar, sånne som meg.
Alle som kjenner meg vet at jeg har et nært og kjærlig forhold til disse mørke fristelsene, og jeg støtter meg på sjokoladeforsker Catherine Collins tanker; men det er jo gjerne sånn at for mye av det gode ikke er så bra. Og jeg er ikke alene om å kjenne suget:
Research by Dr Andrew Hill, at the University of Leeds, found that 49 per cent of recorded cravings by women were for chocolate, while cravings associated with premenstrual syndrome increased it to 66 per cent
Sånn er det nå. Jeg skulle så inderlig gjerne hatt et sjokoladeplaster!
Jeg lansert ideen for min venninne på kveldsturen i går, og så lo vi høyt...for alle vet jo at sjokoladeplaster ikke finnes?
Likevel, jeg tenkte jeg måtte få det bekreftet, så jeg sjekket...eller rettere sagt googlet.
Joda, sjokoladeplaster finnes, både i 10-pakk og andre forpakninger, men de er så sørgelig søte og spiselige..
Men jeg tok feil! Forskere ved St George's Hospital i London har i følge denne nyheten laget et anti-sjokolade-plaster.
Dette var allerede så langt tilbake som 2000..og da skulle plasteret komme i butikkene allerede samme høst...men hvor har det blitt av det?
Googler som bare rakker'n, men finner det ikke. Sjokoplaster er ikke mulig å oppdrive som annet enn spiselig, og langt fra avvennende, så hva skal en stakkar gjøre?
Ta en bit.
tirsdag 9. juni 2009
Tigging i skoleregi
Tigging i offentlig regi.
Eller kanskje sunn solidarisk sportsrunde.
Fredag skal Berg skole jogge for barn i Afrika, nærmere bestemt UNICEF-runden. . Foreldre, og eventuelt andre, skriver seg opp som sponsorer (med fullt navn og adresse, forplikter seg til et kronebeløp for hver runde barnet jogger (ingen anelse hvor mange runder det kan dreie seg om..hvor mange meter springer en vanlig 8-åring?).
Vi fikk konvolutten i dag som det skal legges penger i.
På utsiden skal det føres både navn, kronebeløp og diverse annet. Og så signere sponsorene selvsagt. (Det står en liste over hvor mye det koster for lærebøker og læreres utdannelser og slikt også)
Jeg synes Schools for Africa er et godt tiltak. Vurdere å støtte det, amnonymt, slik jeg ville gjort ved enhver annen innsamling og TV-aksjon
Det jeg lurer på er:
Hva er greia med å skulle få elever rangert etter hvor mye de klarer å samle inn til Afrika? Slike konkurransepregede aktiviteter der det er synlig hvem som bidrar med hvor mye vil ALLTID medføre en diskusjon blant barna om hvem som gir hvor mye, ALLTID.
Vil vi det?
Og er det greit å 'tvinge' foreldre inn i denne 'frivillige' betalingen samtidig som det er blitt forbudt for SFO å tilby sommeraktiviteter som det tas betaling for?
Og hvorfor skal skoler jobbe med foreldre-sponsing av andre skolebarn, når man ikke tillates å sponse egne?
Dette er ikke et UTJEVNINGstiltak ihvertfall, det er stigmatisering av familiers økonomiske prioriteringer.
Hva vil lærerne tenke da, om de som IKKE løper for Afrika? Sikkert ulike tanker, siden lærere er ulike, men likevel..
Og hvorfor skal solidaritet offentliggjøres når karakterer og andre resultater ved skolene hemmeligholdes?
Hvorfor er 'hjertelag' det eneste som skal offentliggjøres fra skolen?
Eller kanskje sunn solidarisk sportsrunde.
Fredag skal Berg skole jogge for barn i Afrika, nærmere bestemt UNICEF-runden. . Foreldre, og eventuelt andre, skriver seg opp som sponsorer (med fullt navn og adresse, forplikter seg til et kronebeløp for hver runde barnet jogger (ingen anelse hvor mange runder det kan dreie seg om..hvor mange meter springer en vanlig 8-åring?).
Vi fikk konvolutten i dag som det skal legges penger i.
På utsiden skal det føres både navn, kronebeløp og diverse annet. Og så signere sponsorene selvsagt. (Det står en liste over hvor mye det koster for lærebøker og læreres utdannelser og slikt også)
Jeg synes Schools for Africa er et godt tiltak. Vurdere å støtte det, amnonymt, slik jeg ville gjort ved enhver annen innsamling og TV-aksjon
Det jeg lurer på er:
Hva er greia med å skulle få elever rangert etter hvor mye de klarer å samle inn til Afrika? Slike konkurransepregede aktiviteter der det er synlig hvem som bidrar med hvor mye vil ALLTID medføre en diskusjon blant barna om hvem som gir hvor mye, ALLTID.
Vil vi det?
Og er det greit å 'tvinge' foreldre inn i denne 'frivillige' betalingen samtidig som det er blitt forbudt for SFO å tilby sommeraktiviteter som det tas betaling for?
Og hvorfor skal skoler jobbe med foreldre-sponsing av andre skolebarn, når man ikke tillates å sponse egne?
Dette er ikke et UTJEVNINGstiltak ihvertfall, det er stigmatisering av familiers økonomiske prioriteringer.
Hva vil lærerne tenke da, om de som IKKE løper for Afrika? Sikkert ulike tanker, siden lærere er ulike, men likevel..
Og hvorfor skal solidaritet offentliggjøres når karakterer og andre resultater ved skolene hemmeligholdes?
Hvorfor er 'hjertelag' det eneste som skal offentliggjøres fra skolen?
fredag 5. juni 2009
Gratis studiepoeng, lurt eller nederlag?
Er du smart hvis du krysser deg gjennom en multiple choice-eksamen og karrer deg til 7,5 studiepoeng uten å ha lest? Slik studenter villig innrømmer.
Eller er det en falitterklæring å ikke takle studiene dine og måtte ty til 'gratis studiepoeng'?
Jeg har selv tatt fag/utdannelse på NTNus ulike Campuser (burde hete Campi?...litt ustø latin..?)
Slik har jeg erfart hverdagen:
Dragvoll på 90-tallet: HF/SV-fag; man leser i 3-5 dager og gjør en ok eksamen, før var det 'laud' som definerte den grensa, nå er det vel B
Gløshaugen etter 2000: Realfag; man har obligatoriske oppmøter, innleveringer, og store mengder pensum. A er den akseptable karakteren.
Øya: Medisinske fag: Obligatoriske oppmøter og aktiviteter/innleveringer. A er ok karakter, eller bestått.
Hva er den 'enkle' utveien?
Det finnes superenkle fag på alle tre campuser (igjen...latinen?)
Både på realfagene, medisin og HF/SV.
Selv hoppet jeg over førsteåret (grunnfag) i biologi og gikk rett på den såkalte 200-serien av fag. Hva sier det? Ingenting, annet enn at det bekrefter at alle fagområdene har sine enkle deler, også realfagene.
Det som virkelig skiller studentene fra hverandre er evnen til refleksjon, og utvidelse av fagkunnskapene ETTER de enkle studiepoengene.
Og det å kunne velge å gå den tyngre veien, og ikke fylle opp graden sin med fag man ikke kan stå for.
Jeg ville ikke vært stolt av enkle studiepoeng, men ansett det for å være et nederlag å ta dem, hvis man ikke skal bruke faget som første steg i en seriøs grad. For de beste studentene klarer vel å ta bare fag som er relevante for deres retning?
Eller er det en falitterklæring å ikke takle studiene dine og måtte ty til 'gratis studiepoeng'?
Jeg har selv tatt fag/utdannelse på NTNus ulike Campuser (burde hete Campi?...litt ustø latin..?)
Slik har jeg erfart hverdagen:
Dragvoll på 90-tallet: HF/SV-fag; man leser i 3-5 dager og gjør en ok eksamen, før var det 'laud' som definerte den grensa, nå er det vel B
Gløshaugen etter 2000: Realfag; man har obligatoriske oppmøter, innleveringer, og store mengder pensum. A er den akseptable karakteren.
Øya: Medisinske fag: Obligatoriske oppmøter og aktiviteter/innleveringer. A er ok karakter, eller bestått.
Hva er den 'enkle' utveien?
Det finnes superenkle fag på alle tre campuser (igjen...latinen?)
Både på realfagene, medisin og HF/SV.
Selv hoppet jeg over førsteåret (grunnfag) i biologi og gikk rett på den såkalte 200-serien av fag. Hva sier det? Ingenting, annet enn at det bekrefter at alle fagområdene har sine enkle deler, også realfagene.
Det som virkelig skiller studentene fra hverandre er evnen til refleksjon, og utvidelse av fagkunnskapene ETTER de enkle studiepoengene.
Og det å kunne velge å gå den tyngre veien, og ikke fylle opp graden sin med fag man ikke kan stå for.
Jeg ville ikke vært stolt av enkle studiepoeng, men ansett det for å være et nederlag å ta dem, hvis man ikke skal bruke faget som første steg i en seriøs grad. For de beste studentene klarer vel å ta bare fag som er relevante for deres retning?
torsdag 4. juni 2009
Jeg flagger manuelt..
Kall meg gjerne konservativ...gammeldags til og med...men det finnes ting man ikke tukler med..
Bunaden min for eksempel, skal ikke lages i Asia.
Og flagg skal heises manuelt.
På en fagskole på sørlandet har noen glupinger funnet opp en automatisk flaggheiser.
Så kan vi la en pc være programmert til å heise og senke flagg, både 17 mai og alle andre dager. Så kan kommunene spare noen kroner...
Jeg er FOR innovasjon, og FOR å spare penger...men akkurat som med ferier og sko og sånt så er det noe man også skal unne seg.
Ritualer og markeringer med symboler er selve rygghvirvlene i kultur og samfunn, handlinger som gjør oss til mer enn pattedyr.
Så jeg setter meg solid ned på på bakbena og krever uniform og hilsning til flaggheising, på alle merkedagene.
Gjerne med hele den militære metoden med flaggbæring, vaktkommandør og 2 stykk flaggmenn, og kommando *giv akt, heis flagget*.
Bunaden min for eksempel, skal ikke lages i Asia.
Og flagg skal heises manuelt.
På en fagskole på sørlandet har noen glupinger funnet opp en automatisk flaggheiser.
Så kan vi la en pc være programmert til å heise og senke flagg, både 17 mai og alle andre dager. Så kan kommunene spare noen kroner...
Jeg er FOR innovasjon, og FOR å spare penger...men akkurat som med ferier og sko og sånt så er det noe man også skal unne seg.
Ritualer og markeringer med symboler er selve rygghvirvlene i kultur og samfunn, handlinger som gjør oss til mer enn pattedyr.
Så jeg setter meg solid ned på på bakbena og krever uniform og hilsning til flaggheising, på alle merkedagene.
Gjerne med hele den militære metoden med flaggbæring, vaktkommandør og 2 stykk flaggmenn, og kommando *giv akt, heis flagget*.
onsdag 3. juni 2009
Fløyelspiken anmelder...
Stor konvolutt fra Vampus med bok inni, og avtale om å anmelde 'chick-lit'; her er første bidrag:
Maja Sivlestad er moteblad-redaktøren som har alle statussymboler en voksen kvinne kan drømme om; tidsklemme, uavklart forhold til sin ektemann, sjelekvaler i tautrekkingen mellom barn og karriere, og aksellererende utfordringer på jobben.
Det går i sex og moral, utroskap og religion, baksnakking, misforståelser og det obligatoriske følelsesmessige vulkanutbruddet med påfølgende nye sjelekvaler etter møte med mannen i uniform som selvsagt har et mykt indre som har vært innelukket frem til møtet med stor M, Maja Sivlestad, the wonderwoman.
En planlagt og plantet voldtekt, noen kirkeasylanter og en evigkåt evenukk av en ektemann er navet i historien om sjalusi som går litt for langt i en glanset verden. Med åpen happy ending selvsagt.
Kristin Ma Berg har levert en roman fra motebladmiljøet som ikke kommer til å velte verken kiosker eller etiske standarder i bladverden. Face It er ikke noe must å lese, men på linje med med Burger King så funker det greit om man er sulteforet nok, på ord.
Baksiden av boken er prydet med ordene nøkkelroman fra norsk mote- og ukebladmiljø. Well, hvis dette er glansbladverden er jeg overlykkelig over å tilhøre forskningsjournalistikken.
På fløyelspikens skala er dette meeeget blekt rosa. Andre tanker om boken her.
Maja Sivlestad er moteblad-redaktøren som har alle statussymboler en voksen kvinne kan drømme om; tidsklemme, uavklart forhold til sin ektemann, sjelekvaler i tautrekkingen mellom barn og karriere, og aksellererende utfordringer på jobben.
Det går i sex og moral, utroskap og religion, baksnakking, misforståelser og det obligatoriske følelsesmessige vulkanutbruddet med påfølgende nye sjelekvaler etter møte med mannen i uniform som selvsagt har et mykt indre som har vært innelukket frem til møtet med stor M, Maja Sivlestad, the wonderwoman.
En planlagt og plantet voldtekt, noen kirkeasylanter og en evigkåt evenukk av en ektemann er navet i historien om sjalusi som går litt for langt i en glanset verden. Med åpen happy ending selvsagt.
Kristin Ma Berg har levert en roman fra motebladmiljøet som ikke kommer til å velte verken kiosker eller etiske standarder i bladverden. Face It er ikke noe must å lese, men på linje med med Burger King så funker det greit om man er sulteforet nok, på ord.
Baksiden av boken er prydet med ordene nøkkelroman fra norsk mote- og ukebladmiljø. Well, hvis dette er glansbladverden er jeg overlykkelig over å tilhøre forskningsjournalistikken.
På fløyelspikens skala er dette meeeget blekt rosa. Andre tanker om boken her.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
