Jente ofrer synet for å unngå mobbing.

Adresseavisen ba om innspill på skolemobbing, og redaksjonen har sikker nok å lese fremover.

Her er vår historie:

Jente ofrer synet for å unngå mobbing.

Man skulle tro begreper som brilleslange var utdødd, men det er de ikke.

Min datter som nå går i tredje klasse bruker ikke lenger briller, selv
om hun burde. Hun har +3,5 og +4 på brilleseddelen, og mulighet for å få et normalt syn hvis hun bruker brillene sine til daglig.

Det er brillemobbing på skolen som har fått henne til å slutte.
Før tredje klasse tok til i høst ga hun beskjed om at 'hun ikke lenger
brukte briller', for å slippe mobbing.

Det som er så snedig er at nå som hun ikke lenger bruker brillene, så
går det flott på skolen, med venner og slikt.

Må man virkelig ofre synet for å klare seg på skolen?

Det begynte første skoledag, eller rettere sagt første dag med SFO.
En litt større jente rev av min datter brillene, kastet dem i grusen, og
kom med noen ganske stygge bemerkninger. Brillene ble stygt oppripet.

Vi tok opp temaet med SFO-ledelsen. De ansatte mente at noe burde
gjøres, og nevnte av hun som hadde utført avrivningen også er
'litt uberegnelig på grunn av en skade'.

Ledelsen ga beskjed om at briller ikke erstattes,det må i såfall tas opp med foreldrene til den som har foråsraket skaden; 'men skolen gjør det de kan for å ta tak i mobbing',...i den grad de erkjenner at det eksisterer.

Litt senere i første klasse blir jeg kontaktet av en annen mor, hun har
to gutter på skolen, i andre og fjerde klasse.

Hun spør meg 'om jeg vet hvordan min datter blir behandlet på skolen?'
Sjokkert lurer jeg på hva hun mener..og får høre at flere gutter i
klassetrinn over stadig plager min datter for hennes briller.
Det nevnes flere konkrete situasjoner. Jeg blir både både rasende, og
takknemlig for at noen forteller hva som skjer.

Vi tar det opp med SFO, lærere og rektor, som hevder de har full kontroll. På
spørmål om hvorfor vi ikke er blitt fortalt hva som skjer i skoletiden
sier de bare at 'de håndterer det'.

Jenta mi har ikke tort å si ifra hjemme.

Gjennom hele første og andre klasse opplever jenta brillemobbing.

Kallenavn, blir stoppet av gjenger i trappen og truet med at brillene
skal knuses, baksnakking.
Lærere, SFO, helsesøster og rektor er involvert.
Det er mulig de gjør noe, men vi blir i såfall ikke orientert ut over at de 'håndterer det'.

Samtidig er ukeplanene til de små barna hver uke spekket med vennskapslover og
være snill-formuleringer...men i friminuttene er det fritt frem for
mobbere.

Vi har tatt valget som foreldre. Vi godtar at jenta vår ikke bruker
briller, for at hun skal ha en ok hverdag på skolen.

Vi godtar derimot ikke at skolehverdagen er slik at noe så nødvendig og
lite som briller skal være avgjørende i forhold til trygghet og
mestring i skolehverdagen.

Og går det bra uten briller? Hun hevder å se bra, men er ofte uvel,
vondt i magen og kvalm. Vi kan ikke påstå at det er manglende
brillebruk som er årsaken, men øyelegen mener at det er forklaringen.

Dette var vår lille historie. Den har en slags happy ending, sett fra
min datters ståsted, men jeg kjenner meg ukomfortabel med å la barn
lære i så ung alder at man blir akseptert og populær hvis man bare ser
riktig ut.