Frimurer-koden

DaVincikoden har fått en lillesøster; Frimurer koden. Dan Browns nye bok The lost symbol vil ikke skape det samme hysteriet, men jeg skjønner at jeg trenger minst et par uker på å få sett Washington DC i all sin (symbolske) prakt.

Gjennom bokens dissekering av Washington DCs historie og arkitektur, pløyes en tolvtimers mareritt-thriller som er svært lik DaVinci koden i struktur, bare satt i annet landskap. Veven av uendelige mengder av referanser i religion og vitenskap tråkles til slutt sammen i en altomfattende forståelse av hva alle religioners innvidde personer egentlig har forstått. Her vil lesermassen deles i to; de som tenker at joda dette høres egentlig ganske lurt ut, og de som tenker...for no sprøyt...Jeg skal ikke avsløre hva jeg falt ned på.

Likevel;
Dan Brown skulle tatt på seg et lærebokprosjekt, for boka er en overbevisende måte å løfte frem og vri og vende på sider av religionsfaget og vitenskapshistorien som ellers er i ferd med å bli faset ut fra barneskole og exphil.

Dette er drøyt 500 sider med religionshistorie, og et utall referanser til bøker som er hakket for nerdete (les: for spesielt interesserte, new age-mystikere, religiøse fanatikere etc) til at selv jeg har lest dem. Likevel er det sjelden det blir så overveldende religionsoppramsing at jeg skummer over avsnitt. Det er en sammenhengende og hesblesende historie som har en tynn rød tråd gjennom seg som bærer og finner mening gjennom all symbolikken.

Jeg er fristet til å sammenligne den mellommenneskelig historien i dette med en trestamme, den bærer hele treet, men du ser den knapt på grunn av alt løvet. Mot slutten av boka felles løvet, og den personlige historien kulminerer i en blanding av skrivekunst og ord-ornamentering, men jeg tenker likevel sterk i sin rå enkelhet.

Det som faktisk er litt gøy er når det underbygges hvordan bibelen kan leses som en oppskrift på god vitenskap, og vitenskapelige stjerner løfter frem religionen i uendelige skrifter. Denne typen filosofiske betraktninger rekker man liksom aldri å komme til i exphil, men jeg tror nok det ville skapt litt større interesse enn dagens tosidighet der vitenskap og religion fremholdes som to ekstreme motsetninger. Sammen med den mellommenneskelige thrilleren er dette det som berger boka.

Noen ganger blir jeg nesten overbevist om at Dan Brown faktisk har lest en hel del av alle de verkene han siterer og nester sammen i en historie som mer enn noe annet er en sammenhengende glorifisering av frimurere, 'founding'fathers' og USA generelt, med vekt på en eventyrlig renvaskelse av frimurernes moralske ståsted i verden. En tar seg nesten i å le av de innsiktsløse kritikkene man har lest av frimureriets mystiske ritualer. Selvsagt tjener de den ultimate godheten, sannheten og håpet. Så dustete av meg å tenke noe annet, bare fordi de drikker vin av hodeskaller..
Og for de som har etterlyst twitterbøker...joda, det dukker opp en twitterreferanse også, så vidunderlig malplassert at man tenker: javel, så klarte han å få inn en twitter-referanse sånn helt på slutten av manusjobben.

Da jeg leste DaVincikoden ble en bitteliten forkjølelse til to 'influensa'-sengeliggende dager for å få lest ferdig. Denne gangen gikk det helt greit å lese boka stykkevis og delt.
The lost symbol er DaVinci koden 2. Den funker, men når ikke helt opp.