Lindas luftslott lager ikke likestilling

Høyrekvinner har kommet med et utspill som kunne vært prinsipielt interessant, men som egentlig bare er teit. Det er også navlebeskuende, kjedelig og avslørende. Mer om dette lenger ned.

Pappaperm er et overflodsfenomen. Sånt som man kan gjøre i et land som svømmer over av penger. Akkurat som et års mammapermisjon er det.
Det heter forresten foreldrepermisjon nå, og det er en grunn til det.

Vi vasser i kronasjer her i Norge, og har dermed muligheten til å gjøre noe med pengene, noe mer enn det aller mest nødvendige. Vi tar grep for å justere rammer og holdninger slik at vi skal nå våre idealer fortere enn hva vanlige menneskers valg og drifter ville gjøre, om de noen gang ville bringe oss dit.

Og de idealene det er snakk om er like muligheter. Ikke like liv, men like muligheter til å treffe selvstendige valg, dumme valg kanskje også, men uansett en type frihet.

Valgfrihet verdiløst uten likeverd
Det er ikke valgfrihet å sitte med lav lønn og holdes nede i yrkeskarrieren fordi de som ansatte mannen din valgte nettopp en mann til den høyt lønnede jobben fordi en kvinne ville blitt dyrere.

Og skulle samfunnet ha penger til å rette opp skjevheter som dette uten å gjøre noe med det, da er det sementering av utgamle holdninger.

Og jada, vi har alle hørt historiene om familiene med pendlere, skiftarbeidende, selvstendige gründere osv som ikke kan nyte godt av ti tvungne uker. Og der familien mister ti ukers permisjon fordi pappan ikke kan ta dem.

Javel. Men om mamman hadde fått de ti ukene, ja så ville det ikke bragt samfunnet fremover en millimeter. Flott for mammaene som får ti uker ekstra sikkert, men urettferdig for de kvinnene som ikke får de ti ukene med barnet sitt.

For en sytegjeng. Dette handler om litt mer enn hver enkelts antall timer med barna. Det handler om å bruke av overflod for å sette nye standarder i samfunnet.

Island har gjort det på en måte, med tredeling. Vet ikke helt hva jeg synes om den løsningen, men den lager vei i vellinga, for ikke å si babygrøten.

Det er jo resultater vi ønsker, ikke mer betalt ferie (gud, kalte jeg det ferie, det heter jo kvalitetstid med barnet for å skape tilknytning, ...eller var det fra ammerådene?).. til foreldre.

Linda kjære. Skal vi snakke prinsipielt om (valg)frihet i frihetens rette forstand (den gamle oppfatningen), så finnes det overhodet ikke noen grunn til at skattebetalere skal dekke opp fritid med barn, for hva da med de som velger å ikke få barn ...osv...den gamle FRP-regla.

Vi får ta noen valg, og skal vi bruke milliarder på familie, ja så syns jeg vi (samfunnet) skal få noe igjen for investeringskostnadene, mer likestilling for eksempel.

Fra et rettferdighetsståsted burde det være åpenbart at opptjeningen regnes 50% fra hver av foreldrene, og så deler man ut permisjon likt. Jeg ser for meg noen faste ekstra uker til mor sånn rundt fødselen, det er jo tross alt en jobb man gjør da, ikke en permisjon....alstå f.eks 6 uker med definert arbeid som fødemaskin, og deretter likedeling, ihvertfall med tanke på den økonomiske siden.

Da får vi likestillingsaspektet, det spiller ingen trille for bedriftene hvor mye permisjon den enkelte tar ut, det koster det samme uansett. Så kan vi begynne krangelen om det praktiske etterpå, altså hvem som faktisk skal være hjemme.

Klart det er noen grunner for å være fleksible her med tanke på disse pendlerne, syke/uføre, gründerne og alle de som synes hjemmetid med nyfødt barn er komplisert, men en tvungen likedeling av den økonomiske siden bør skrives i stein.

Med 50% opptjening fra hver av foreldrene så setter vi et helt annet utgangspunkt for diskusjonen om hvem av foreldrene som skal ta permisjon. (vi får se litt nøyere etter hva vi skal gjøre med eneforeldre, studenter og andre grupper som pleier å få egne tilpassede regler rundt fødsel, sånn etterhvert...sikkert mange interessante konstellasjoner her).

Så får vi jobbe litt med deltidsspøkelsene i offentlig sektor, ...det burde jo være mulig for staten å se på seg selv som arbeidsgiver, og andre likestillingsutfordringer også etterhvert.

Navlebeskuende utspill
Det jeg virkelig lurer på er hva som egentlig skjer i Høyres kvinnegruppe (eller var det kvinneforum?) når de har hatt samling og skal komme med viktige innspill til hva Høyres politikk skal være, ... og det eneste de kommer med (i media...har ikke sjekka nøyere..) handler om mors mulighet til ti ekstra betalte uker før hun trer tilbake i arbeidslivet

(mener faktisk at å være mor en en innmari viktig jobb, men dere skjønner selvsagt at det handler om den typen jobb der oppdragsgiver bare kan kreve deg 8 timer i døgnet i snitt, ikke 24...)

Pokker heller, jeg hadde ventet meg dypere innspill som for eksempel handlet om kjønnsfordeling i en fremtidsrettet sektor som forskning og høyere utdanning, de som legger premissene for sammfunnsutviklingen. Hva med lausungene der? Hva med å justere tjenestemannsloven noe for å kunne drive mer effektiv ´kallelse´av kvinner i toppjobber. Det er flere problemstillinger der..

Eller, hva med den deprimerende trenden i lokale bevilgninger til barnevernet. Hva med spinking og sparing på voldtekstmottak og krisesentre. Hva med alle de tiltakene som handler om å berge kvinner som har det vondt, her hjemme og andre steder i verden. Hva med de litt større og vondere sakene?

Personlig synes jeg det er et større likestillingsproblem at søstre av oss helt plutselig får kastet syre i ansiktet, blir vansiret for livet, ... enn at en familie mister noen permisjonsuker dersom det egentlig ikke passer å ta dem uansett, fordi jobben er i veien. Hev blikket jenter, før dere kan kalle dere kvinner.