Kvinnen i buret

Stereotyp dansk thriller blir gradvis noe mer, og ender med et sug etter oppfølger.

Tittel: Kvinnen i buret
Forfatter: Jussi Adler-Olsen
Utgitt: 2007 (2009 norsk utgave)
ISBN: 978-82-03-21210-9
Språk: Bokmål
Sider: 399
Forlag: Aschehoug

Danske thrillere er best på lerret, men sannelig er det noen som kommer bra ut av det på papir også. Kvinnen i buret begynner nokså forsiktig, men griper meg og tvinger meg til å fullføre boken med søvnunderskudd.

Historien er grei nok; Merethe Lynggaard forsvinner sporløst. Hun er ung vakker kvinnelig politiker, med en fortid som også skal bestemme hennes skjebne. Mediene velter seg i spekulasjoner, men den resultatløse etterforskningen konkluderer med at hun antagelig er falt over bord fra fergen mellom Schlesvig-Holstein, og erklærer henne død. Samtidig blir den traumatiserte kriminalinspektøren Carl Mørck ’sparket oppover’ og motvillig satt til å lede en nyopprettet avdeling; ’Q’, for uløste saker av særlig grov karakter. Mørck og hans syriske assistent Assad velger Lynggaardsaken som første utfordring. Sakte men sikkert graver de frem en rekke grusomheter med røtter i de dypeste og mørkeste av menneskelige følelser.

Forfatter Jussi Adler-Olsen vever sammen historier som mot slutten får knyttet de røde trådene skikkelig sammen. Plottet er av ypperste klasse. Noen av grepene i historien er også ganske originale. Når man først kommer inn i historien så leser man fortere og fortere for å se hvordan det går, og håper innerst inne på ’happy ending’.

Karakterene blir man også glad i, på tross av at de fremstår som stereotypier av sorten sliten og traumatisert politimann som ikke fikset samlivet, og utlending som først fremstår som enkel, men overraskende nok har evner og innsikt. Personenes historier er så lite utbrodert at det lukter av en tre-fire oppfølgere for å komme dem skikkelig under huden. Særlig Assad, Mørcks syriske assistent, viser evner og kunnskap som venter på å bli forklart. Løse ender som må knyttes sammen i neste Mørck-historie.

Man kan bli litt lei av Mørcks overtydelige tanker innimellom. De kunne med fordel vært barbert bort. Boken var ingen forelskelse ved første blikk, men jeg er ikke i tvil om at jeg ville kjøpt oppfølgeren på utgivelsesdatoen.

Historien fortelles med et språk som er nærmere filmmanus enn litterært mesterverk, og jeg håper inderlig at dette blir film. Serie også.