Politikerbarn trenger ikke barnevernet

Ei lita jente i andre klasse ble syk på skolen. Om det var svineinfluensa? Vet ikke. Foreldrene ble oppringt og fortalt at jenta måtte få komme hjem. Hun ble ikke hentet. Dagen etter kom hun tilbake på skolen, fortsatt like syk.

Er dette en barnevernssak? Det vet vi egentlig ikke. Men det er ofte denne typen symptomer, annerledesheter, som først avslører overfor lærere og medelever at noe ikke er helt på stell.

I dag ble budsjettet for Trondheim 2010 lagt frem, med kutt i Barnevernets rammer. Ingen nye stillinger, mindre aktivitet. Trondheim har en stram økonomi, men jeg skal ikke bruke plass på å raljere over hva jeg mener om rødgrønn styring her. Jeg skal derimot påpeke noe jeg tror kan påvirke hvorfor det blir slik.

De fleste politikere har 'en syk mor', enten helt konkret, i nær familie, eller i overført forstand. Det er disse som skaper overskriftene i valgkamp, og ellers også hvis det er grove nok tilstander. Det flommer med valgbrosjyrer fulle av mer eller mindre glade rynkede personer.

Hvor mange politikere er det som har barn under barnevernets vinger? Neppe noe overveldende antall. I de tilfellene barnevernet nevnes så handler det oftest om rus og kriminalitet og ønske om mer penger til politi og psykiatri. Riktignok er det en og annen artikkel og rapport som slås opp med fete typer;

Urovekkende mangler i barnevernet
Fafo-rapporten «Det nye barnevernbyråkratiet» konkluderer med dårlig samarbeid mellom stat og kommune og et mangelfullt tiltaksapparat i barnevernet

Men hva skjer etterpå? En rekke politikere snakker tårevått om satsing innen barnevernet. Men det er ingen av politikerne som pleier barnevernsbarna. De kan ofres. Nå kommer det nok mange innvendinger, men det vises i budsjettene. Kutt igjen.

Ressurssterke voksne maskerer problemet
Foreldre, og politikere, med handlekraft jobber steinhardt for å hjelpe sine egne barn. Skjer det noe i skolesammenheng, eller det oppstår behov for støtte, utredning, diagnostikk, pp-tjeneste eller noe i den gata, ja så står de på helt til en løsning er funnet. Dette er med på å maskere blant annet mangelfull inngripen fra skole og lærere. Det er ikke så rart. Alle de som har stemme til å snakke på vegne av sine, de gjør jo det. Og derigjennom blir barn av ressurssterke foreldre hjulpet, enkeltvis. Når så mange blir hjulpet, ja så vises ikke de store hullene i omsorgen for våre barn like godt. Vi tar jo vare på vår egen syke mor, og barn, må vite.

Tro for all del ikke at jeg mener at lærere og barnehageansatte ikke gjør jobben sin. Tvert imot. Men noen ganger stiller de kanskje litt for mye opp for ressurssterke og kravstore foreldre, og sitter igjen med mindre tid og energi til å virkelig se og melde inn behov til barnevern eller andre instanser når det er behov.

Jeg er selv en kravstor forelder. Og en misfornøyd forelder, hver gang jeg synes skole eller barnehage ikke er gode nok. Kanskje kunne både jeg og noen flere bli litt mindre egoistiske?

Spørsmålet er hvordan engasjerte foreldre kan hjelpe for eksempel barnevernet i Trondheim, eller rettere sagt de barna som trenger hjelp. Burde vi opprettet en konto? En sånn 'ring dette nummeret og bidra til barnevernet'? Eller er det noe annet som kan virke bedre? jeg er mottagelig for initiativ, og villig til å bidra.

Det største problemet er vel fortsatt at det sjelden er noen politikerbarn som trenger barnevernet. Barnas skjebner blir litt som å se på sultkatastrofer på tv. Det er grusomt, vi kan kanskje betale noen kroner til innsamlingen, og så er det bortimot glemt. Det berører ikke hverdagen vår nok. Det er jo ikke beslutningstagernes barn det handler om.

Alle vet jo at forsømte barn er i høyrisikogruppe for å bli svært kostbare for sosialbudsjetter når de vokser opp. Det får ingen effekt på neste års budsjett, men er et klassisk eksempel på å pisse i buksa for å holde seg varm. Og barna som trenger hjelp er ingen hørbar stemme.

Det er nok litt sånn preg på store deler av budsjetter; vi betaler mer og mer for å fange opp problemer etter at de har vokst seg store, men tar oss ikke råd til å fjerne problemer ved roten. Nå ville det kostet pengebeløp, senere vil det koste mange flere menneskeskjebner.

Men så lenge politikerbarna ikke har behov for barnevernet, vil nok politikere fortsatt prioritere sin egen syke mor.