torsdag 25. juni 2009

Blokkfløyte gir mattehjerner

Trodde du at blokkfløyta var bortkastet? At det å lide seg gjennom påtvungne fiolin- eller pianotimer ikke ville hjelpe deg til å få en godt betalt jobb?
At dansetimene ville gi deg en permanent angst for rosa tights?

Tro om igjen. Kunstfag gir nemlig mattehjerner.

Spesialundervisning i basisfag kan kanskje kuttes noe, mot at vi får kunst-undervisning istedet. Musikk og kunst utvikler hjernen slik at den fungerer bedre, det handler bare om å finne sin kunstform, så får man masse IQ på kjøpet.

Medfødte forskjeller trenger ikke være noe minus. For hvis vi bare finner ut hva forskjellene er, så kan vi bruke dem til å låse opp døren til barns skjulte talenter.

En av egenskapene som er medfødt er hvorvidt vi responderer på musikk. ved Boston College har de gjennomført (og holder fortsatt på med) ulike kunst-overførings-studier. Og når det i tillegg er sånn at effekten av kunst-undervisning er at man blir bedre i for eksempel matematikk, ha da bør vi kanskje se litt nærmere på de pedagogiske tankene vi støtter oss på nå.

Selv husker jeg godt fra 70-tallet hvordan vi ble ledet gjennom 'Moldau' i musikktimen (blokkfløyta vil jeg helst glemme, men kanskje var den lur likevel), ...og fikk fortalt hva det var meningen vi skulle se for oss når vi lyttet til dette musikkstykket som beskriver en elvs ferd fra kilde til hav.

Når du har hørt Moldau et par ganger er det lett å skille rolig vannføring fra stryk, og også høre hvor det er bryllup ved elvebredden.

Uansett; hjerneforskningen viser at musikk er med på å forme den strukturelle utviklingen av hjernen. Både lytting og praktisering har påvirkning. Og ikke bare for dine musikalske evner. Det er nettopp det som er poenget, musikktreningen utvikler mer enn musikalitet.

De som øver på instrument hver uke har vesentlig mer fininnstilt hørsel, og er dyktigere på finmotorikk. Det er nesten så man skulle forvente pianotimer for å bli urmaker.

Kanskje er det ikke så dumt å tenke at nettopp biologi bør være utgangspunktet for hvordan vi tenker pedagogikk? Det er jo en biologisk organisme som skal trenes opp, og da kan det være lurt å spille på lag med organismens innebygde evner til læring.

Det viser seg også at dyslektikere som får musikkundervisning har vesentlig bedre resultater på språk- og lesetester senere i skolen. Og dette gjelder ikke bare for musikkområdet. Det finnes flere kjente behandlingsmetoder som baserer seg netopp på musikk og lytting. For eksempel Tomatismetoden.


Det er to poenger som virkelig hopper ut av den forskningen som er gjort på området 'neuroeducation'.

* Vi har forskjellig genetisk utrustning for å væe mottagelig/talentfull innen de ulike kunstformene, dette er genetisk, men kan påvirkes ved praksis/øvelse.

* Kunsttrening/undervisning har en strukturell positiv effekt for utviklingen av de områdene i hjernen som er ansvarlig for det vi kaller basisfag i den norske skolen: språk og matematikk.

Konsekvensen?

Vi må finne barns talent innen de ulike kunstformer (er de umusikalske, så kan delikevel være svært mottagelige for farge/form-kunst, som har mye av samme effekt ved stimulering som musikk)

..og dernest sørge for at de får tilpasset kunstundervisning som et ledd i å utvikle, stimulere og styrke de områdene som er relevante for språk og matematikk.

Kanskje de gode gamle konservative tankene om dannelse ikke er så dumme?

Er det på tide å droppe ideen om å gi mer undervisning i fag barna ikke får til, og heller gjøre hjernene deres i stand til å ta imot læring?

Tanken på å få kulturelt velutviklede barn som også håndterer basisfagene greit er en 'to fluer i en smekk'-tanke som ihvertfall tiltaler meg.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar