Frimurer-koden

DaVincikoden har fått en lillesøster; Frimurer koden. Dan Browns nye bok The lost symbol vil ikke skape det samme hysteriet, men jeg skjønner at jeg trenger minst et par uker på å få sett Washington DC i all sin (symbolske) prakt.

Gjennom bokens dissekering av Washington DCs historie og arkitektur, pløyes en tolvtimers mareritt-thriller som er svært lik DaVinci koden i struktur, bare satt i annet landskap. Veven av uendelige mengder av referanser i religion og vitenskap tråkles til slutt sammen i en altomfattende forståelse av hva alle religioners innvidde personer egentlig har forstått. Her vil lesermassen deles i to; de som tenker at joda dette høres egentlig ganske lurt ut, og de som tenker...for no sprøyt...Jeg skal ikke avsløre hva jeg falt ned på.

Likevel;
Dan Brown skulle tatt på seg et lærebokprosjekt, for boka er en overbevisende måte å løfte frem og vri og vende på sider av religionsfaget og vitenskapshistorien som ellers er i ferd med å bli faset ut fra barneskole og exphil.

Dette er drøyt 500 sider med religionshistorie, og et utall referanser til bøker som er hakket for nerdete (les: for spesielt interesserte, new age-mystikere, religiøse fanatikere etc) til at selv jeg har lest dem. Likevel er det sjelden det blir så overveldende religionsoppramsing at jeg skummer over avsnitt. Det er en sammenhengende og hesblesende historie som har en tynn rød tråd gjennom seg som bærer og finner mening gjennom all symbolikken.

Jeg er fristet til å sammenligne den mellommenneskelig historien i dette med en trestamme, den bærer hele treet, men du ser den knapt på grunn av alt løvet. Mot slutten av boka felles løvet, og den personlige historien kulminerer i en blanding av skrivekunst og ord-ornamentering, men jeg tenker likevel sterk i sin rå enkelhet.

Det som faktisk er litt gøy er når det underbygges hvordan bibelen kan leses som en oppskrift på god vitenskap, og vitenskapelige stjerner løfter frem religionen i uendelige skrifter. Denne typen filosofiske betraktninger rekker man liksom aldri å komme til i exphil, men jeg tror nok det ville skapt litt større interesse enn dagens tosidighet der vitenskap og religion fremholdes som to ekstreme motsetninger. Sammen med den mellommenneskelige thrilleren er dette det som berger boka.

Noen ganger blir jeg nesten overbevist om at Dan Brown faktisk har lest en hel del av alle de verkene han siterer og nester sammen i en historie som mer enn noe annet er en sammenhengende glorifisering av frimurere, 'founding'fathers' og USA generelt, med vekt på en eventyrlig renvaskelse av frimurernes moralske ståsted i verden. En tar seg nesten i å le av de innsiktsløse kritikkene man har lest av frimureriets mystiske ritualer. Selvsagt tjener de den ultimate godheten, sannheten og håpet. Så dustete av meg å tenke noe annet, bare fordi de drikker vin av hodeskaller..
Og for de som har etterlyst twitterbøker...joda, det dukker opp en twitterreferanse også, så vidunderlig malplassert at man tenker: javel, så klarte han å få inn en twitter-referanse sånn helt på slutten av manusjobben.

Da jeg leste DaVincikoden ble en bitteliten forkjølelse til to 'influensa'-sengeliggende dager for å få lest ferdig. Denne gangen gikk det helt greit å lese boka stykkevis og delt.
The lost symbol er DaVinci koden 2. Den funker, men når ikke helt opp.

Bakermester Erna

Valget er enkelt. Det handler om hvem som kan styre, og her følger en enkel forklaring: Å styre landet er analogt med å håndtere et juleverksted.

Se for deg at du har invitert 25 barn i ulike alder til pepperkakebaking. Dette er et veldedig prosjekt der noen av pepperkakene skal gå til syke eldre på gamlehjemmet nedi gata.
Planen er å få til en boks med hundre pepperkake menn og kvinner.
Da gjelder det å motivere og håndtere alle de ulike barna til å gjøre sitt beste.
Noen av barna nekter å bake til andre enn seg selv, mens andre svært gjerne vil glede de eldre. Enkelte vil bare bake pepperkakegriser, mens andre vil lage en kunstferdig kreasjon som mest ligner på et Hans og Grete-hus.

Barna på juleverkstedet kan både sammenlignes med skolebarn, og bedrifter. Pepperkakeproduksjonen for de eldre er skatteinngangen, som jo avhenger av innbyggernes produksjon.I valgkapen nå så er det en grei forskjell mellom rød og blå side. De røde mener pepperkakeantallet er bestemt på forhånd, mens de blå mener pepperkakeproduksjonen kan vokse med rett ledelse og motivasjon..

Så spørs det da, hvordan lederen håndterer og motiverer de ulike barna. Og er hun dyktig, så klarer hun å få alle til å jobbe godt og bake ekstra mange kaker.
Kanskje sier hun at de som baker tre kaker, skal få beholde to selv. De som baker ti, får beholde 7. Eller hun sier at alle bare får beholde 2 uansett hvor mye de baker. Motivasjonen vil selvsagt variere. Spørsmålet er hvilket system som gir flest kaker til gamlehjemmet.

Kakene til gamlehjemmet er sammenlignbart med størrelsen på skatteinngangen, altså hvor mye vi har å rutte med i spleiselaget som også kalles velferdsstaten.

Det er her valgkampens hamrende retorikk ikke klarer å fange opp nyansene i de ulike partienes måte å tenke omkring motivasjon av innbyggere og bedrifter.
Alle er jo enige om at velferdsstaten skal være god, spørsmålet er bare hvem som klarer å lede pepperkakebakingen best.

En lett blanding av lederskap og belønning fungerer nok best. En liten pisk også, for de som ikke viser vilje til deltagelse, kan jo ikke få med seg en kjempeboks hjem.

Hvem tror at barn kan motiveres til å samles rundt bordet med beskjed om å bake, og gi alt til gamlehjemmet? Noen få vil nok gjøre det, men ikke alle, med et resultat som er magert.

Det som fungerer er å legge til rette for alle, slik at fornøyde barn baker masse for seg selv OG gamlehjemmet. Da vinner alle.

Man må spille på lag med de som står for evnen til å produsere. Og de ’særingene’
Som bare ville bake pepperkakehus i stedet for menn og koner? En dialog om hva som skal til er nok veien å gå, kanskje finner man en enighet om å bake noen kaker først, for deretter å la barnet utfolde sin kreativitet. Resultatet er at alle føler glede og mestring over produksjon og utfoldelse.

Og med alle barna i arbeid rundt bordet, så kreves det færre til å passe på dem (les mindre kriminalitet og NAV-behov).

Litt uti bakesamlingen så banker det på døra.
En gjeng med barn som ikke var invitert dukker opp. De vil også være med.
Hva gjør man da? Det er mange. Mengden pepperkakedeig er konstant. Skal man invitere alle? Det er jo gjerne sånn at det vil gå greit om noen flere dukker opp til en fest, men på et gitt punkt så utarter det hele til kaos. Hvordan man skal håndtere mange uinviterte gjester er et vanskelig spørsmål. Like vanskelig, og analogt med strømmen av flyktninger og asylsøkere.
Spør man de andre barna hva de synes? Har man planlagt for en mulig økning i antall barn på festen? Setter man en grense på hvor mange? Hvordan velger man dem ut?
Fritt innslipp vil ganske sikkert resultere i kaos, og totalt sett færre antall pepperkaker. Kanskje er noen av barna ekstra gode på kakebaking? Kan man finne en måte å inkludere dem steg for steg? Med stram håndterting og grundig sjekk av de nye barnas motivasjonsfaktorer så kan festen resultere i kjempebakst. Med fri åpning av dørene så er man garantert kaos.

Så er spørsmålet…hva gjør man med de som har bakt pepperkaker hjemme og har med en egen boks full som de ønsker å gi til gamlehjemmet? Man takker og bukker, selvsagt. Frivillig initiativ skal ikke kveles, da dør det. Frivillig innsats er ikke noe man skalter og valter med.

Spørsmålet om hvordan man skal styre et land er omtrent som å styre et juleverksted. Antallet som trengs for å holde styr på gjengen er avhengig av hvilken pedagogisk linje man velger. Motiverende stram ledelse er den minst personkrevende måten, den som tilsvarer en slank stat. Jo mindre man spiller på lag med barnas indre motivasjon, jo flere kreves det til å holde styr på barna.

Man kan ikke tyne barn til å bake pepperkaker vis de ikke er interessert selv. Like lite som man kan tyne bedriftsledere til å øke antall ansatte hvis de ikke har økonomiske rammer for å gjøre det. Eller skape glød i skolebarn som ikke blir sett som individer med hver sine behov.

Det er bare en leder i denne valgkampen som representerer en politikk som er akkurat passe blanding av motivasjon og styring, og det er Erna.
Med Erna som bakermester blir det flest pepperkaker til gamlehjemmet og flest fornøyde og mette barn. Det er den kombinasjonen vi trenger.