Bukken og havresekken?
Statens Legemiddelverk holder styr på bivirkninger av svineinfluensaen.
Blant annet kan vi lese dette på nettsidene deres:
I Norge har myndighetene oppfordret helsepersonell til ikke å melde kjente og lite alvorlige bivirkninger. Vi gjør oppmerksom på at en bivirkningsmelding ikke nødvendigvis betyr at det er en sammenheng mellom reaksjonene og vaksinen, men den som rapporterer mistenker at det kan være en sammenheng. Reaksjonen kan være en hendelse som tilfeldigvis faller sammen med vaksineringen(min uthevelse).
De bivirkningene som ER meldt inn kan du lese om i rapporten deres
Så tenker jeg;
staten registrerer bivirkningene av vaksinen de selv har kjøpt og anbefalt. De bestemmer selv hva de vil registrere og si har sammenheng med vaksineringen.
Staten har også sagt fra seg muligheten for å søke erstatning for feilvirkning av vaksinen slik at vaksineprodusenten går fri om noe skulle hende, og staten må betale eventuelle erstatningskrav som får medhold.
Hmmm...bukken og havresekken?
fredag 13. november 2009
Misbruk av politifolk?
Staten er en luring.
Dette er et eksempel på å interessant flytting av penger. Det er også en sak om å ikke verdsette erfaring og kompetanse.
De fleste vet at jeg er velsignet med en relativt hjemmeværende eks-politi. Politifolk kan jo slutte mens de enda er ungdommer, og motta pensjon lenge før de er synlig middelaldrende.
Mange av disse føler at de har flere gode år igjen i arbeidslivet, og kan ikke se for seg å sitte i en gyngestol på mange tiår enda.
En hel bøling av disse har begynt å jobbe på steder som f.eks Direktoratet for Naturforvaltning (DN). DN er et statlig foretak. I dag er den en 10-12 eks-politifolk som jobber der til en lønn som er å sammenligne med de sommerhjelpers inntekt, eller omtrent en gjennomsnittlig timelønn for en bussjåfør.
Så stiller jeg spørsmålet.
Når disse mottar pensjon fra staten, og så jobber for staten med en begrenset lønn, og etter toleransegrensen på 15 tusen (!) så avkortes pensjonen krone for krone. Er dette da misbruk av høyt kvalifisert arbeidskraft? De jobber jo faktisk gratis for staten etter de har tjent opptil toleransegrensen?
DN kan altså i ytterste konsekvens få utført et helt årsverk for 15 tusen? Resten er den gratisinnsatsen pensjonerte politifolk yter, på ren interesse for jobben. Staten er heldig som har så greie arbeidstagere..
Altså; istedet for statslønn får de pensjon som er 66% av politilønna eller deromkring. Så får de inntil 15.000 i tillegg som makslønn fra annen statslig virksomhet der de jobber etter pensjonsgrensa. Det er en fin måte å spare statlige lønnspenger på, for om de hadde byttet jobb istedet for å pensjonere seg...ja da ville lønna vært en annen.
Kanskje staten spekulerer i å ansette pensjonerte politifolk for å slippe unna med en middels pensjon i bytte mot kompetent arbeidskraft? For å være tydelig: hvis ikke politifolkene hadde gjort jobben med pensjon (+litt) som inntekt, ville noen andre måttet utføre den samme jobben, og staten måtte betale BÅDE politipensjon OG full lønn til en annen arbeidstager.
Så kan man si at politifolkene aldri burde sluttet mens de enda er i 50-årene, men det er en helt annen sak. Slik jeg ser det er det nåværende systemet misbruk av kompetanse og arbeidskraft. Klart politiet burde brukt noen år på gradvis nedtrapping til pensjon, kanskje til fylte 65?, og brukt årene på kompetanseoverføring til de yngre uniformerte; det ville vært å benytte seg av akkumulert erfaring på titalls år i samme yrke.
Politifolkene ser gjerne for seg å jobbe et år eller to etter de har sluttet i politiet. Ofte trives de godt og blir i kanskje ti år, slik en av de lokale avgåtte avdelingssjefene fra Trondheimspolitiet har gjort. Ti år i Direktoratet for Naturforvaltning. Med pensjon + litt i lønn. Lurer på hvor mye staten egentlig sparer på menneskers behov for nettverk, sosialt samkvem og noe å henge fingrene i, som ikke valgte å bytte jobb FØR de ble definert som pensjonist.
Dette er et eksempel på å interessant flytting av penger. Det er også en sak om å ikke verdsette erfaring og kompetanse.
De fleste vet at jeg er velsignet med en relativt hjemmeværende eks-politi. Politifolk kan jo slutte mens de enda er ungdommer, og motta pensjon lenge før de er synlig middelaldrende.
Mange av disse føler at de har flere gode år igjen i arbeidslivet, og kan ikke se for seg å sitte i en gyngestol på mange tiår enda.
En hel bøling av disse har begynt å jobbe på steder som f.eks Direktoratet for Naturforvaltning (DN). DN er et statlig foretak. I dag er den en 10-12 eks-politifolk som jobber der til en lønn som er å sammenligne med de sommerhjelpers inntekt, eller omtrent en gjennomsnittlig timelønn for en bussjåfør.
Så stiller jeg spørsmålet.
Når disse mottar pensjon fra staten, og så jobber for staten med en begrenset lønn, og etter toleransegrensen på 15 tusen (!) så avkortes pensjonen krone for krone. Er dette da misbruk av høyt kvalifisert arbeidskraft? De jobber jo faktisk gratis for staten etter de har tjent opptil toleransegrensen?
DN kan altså i ytterste konsekvens få utført et helt årsverk for 15 tusen? Resten er den gratisinnsatsen pensjonerte politifolk yter, på ren interesse for jobben. Staten er heldig som har så greie arbeidstagere..
Altså; istedet for statslønn får de pensjon som er 66% av politilønna eller deromkring. Så får de inntil 15.000 i tillegg som makslønn fra annen statslig virksomhet der de jobber etter pensjonsgrensa. Det er en fin måte å spare statlige lønnspenger på, for om de hadde byttet jobb istedet for å pensjonere seg...ja da ville lønna vært en annen.
Kanskje staten spekulerer i å ansette pensjonerte politifolk for å slippe unna med en middels pensjon i bytte mot kompetent arbeidskraft? For å være tydelig: hvis ikke politifolkene hadde gjort jobben med pensjon (+litt) som inntekt, ville noen andre måttet utføre den samme jobben, og staten måtte betale BÅDE politipensjon OG full lønn til en annen arbeidstager.
Så kan man si at politifolkene aldri burde sluttet mens de enda er i 50-årene, men det er en helt annen sak. Slik jeg ser det er det nåværende systemet misbruk av kompetanse og arbeidskraft. Klart politiet burde brukt noen år på gradvis nedtrapping til pensjon, kanskje til fylte 65?, og brukt årene på kompetanseoverføring til de yngre uniformerte; det ville vært å benytte seg av akkumulert erfaring på titalls år i samme yrke.
Politifolkene ser gjerne for seg å jobbe et år eller to etter de har sluttet i politiet. Ofte trives de godt og blir i kanskje ti år, slik en av de lokale avgåtte avdelingssjefene fra Trondheimspolitiet har gjort. Ti år i Direktoratet for Naturforvaltning. Med pensjon + litt i lønn. Lurer på hvor mye staten egentlig sparer på menneskers behov for nettverk, sosialt samkvem og noe å henge fingrene i, som ikke valgte å bytte jobb FØR de ble definert som pensjonist.
mandag 9. november 2009
historiebøker i produksjon
I kveld faller muren igjen.
For 20 år siden var jeg en vanlig gymnaselev som sammen med alle de andre i kullet mitt gikk og ventet på at årets samfunnsfag og historiebøker skulle komme ut av trykken.
Stadige forsinkelser og nye forklaringer om oppdateringer gjorde at høsten 89 forløp uten de nye bøkene. Det skjedde så mye i verden, glasnost og sånt. Vi var så unge, og eneste innsikt i østblokken var 'østtyske metoder' i tyskundervisningen, og andre mytiske fortellinger. Men klimaet var i forandring.
Vi diskuterte om Jeltsin noen gang ville utkonkurrere Gorbatsjov. Vi var på klassetur til Island og så symbolske rester etter toppmøtet mellom Reagan og Gorbie. Vi hørte Gorky Park, og merket at kald krig kunne ta slutt.
Så skjedde det. Muren. Sånn helt i hippieånd, fredelig og jublende. De tøffeste blant oss reiste ned for å føle på stemningen og rive sin bit av muren, vi andre elsket Pink Floyds markering.
Noen uker senere kom bøkene, med bilder av murens fall og den første versjonen av historien. Jeg angrer meg for at jeg solgte dem et år senere.
I kveld skal stemningen gjenoppleves, med tykk klump i halsen.
For 20 år siden var jeg en vanlig gymnaselev som sammen med alle de andre i kullet mitt gikk og ventet på at årets samfunnsfag og historiebøker skulle komme ut av trykken.
Stadige forsinkelser og nye forklaringer om oppdateringer gjorde at høsten 89 forløp uten de nye bøkene. Det skjedde så mye i verden, glasnost og sånt. Vi var så unge, og eneste innsikt i østblokken var 'østtyske metoder' i tyskundervisningen, og andre mytiske fortellinger. Men klimaet var i forandring.
Vi diskuterte om Jeltsin noen gang ville utkonkurrere Gorbatsjov. Vi var på klassetur til Island og så symbolske rester etter toppmøtet mellom Reagan og Gorbie. Vi hørte Gorky Park, og merket at kald krig kunne ta slutt.
Så skjedde det. Muren. Sånn helt i hippieånd, fredelig og jublende. De tøffeste blant oss reiste ned for å føle på stemningen og rive sin bit av muren, vi andre elsket Pink Floyds markering.
Noen uker senere kom bøkene, med bilder av murens fall og den første versjonen av historien. Jeg angrer meg for at jeg solgte dem et år senere.
I kveld skal stemningen gjenoppleves, med tykk klump i halsen.
den STORE middagskrangelen (og er egentlig innmat spiselig?)
Nå er mannen så mett at han sliter med å reise seg. Det skyldes i hovedsak at han spiste opp maten for oss andre tre.
Hans takk-for-maten-tale var som følger;
Dere er så vanskelige å lage mat til, ikke liker dere lungemos, og ikke spiser dere blodpølse. Vanlig NORSK tradisjonskost, skulle tro det var bra nok for de fleste.
HaH! svarer jeg, er sikker på at om jeg skriver en blogg om dette så vil jeg få medhold i at innmat ikke er mat.
Nå har vi fått beskjed om å trylle frem en matrise med oversikt over fy-mat og ja-mat, for å gjøre jobben enklere, men fortsatt kommer det en og annen lavmælt kommentar om utakknemlighet.
'Hva skal vi ha til middag?' er antagelig den største kilden til frustrasjon og uenighet i vår familie, og muligens hos noen andre også?
Vi har et utradisjonelt familiemønster, slik at jeg ikke kan holde en diktatorisk hånd over kokkeleringen. Det er mannen som lager middag de aller fleste hverdager., mens jeg sveiver sleiva i helgene.
Som alltid er jeg rundhåndet med ros når mannen har prøvd noe utenom det vanlige. Har hørt at det skal være lurt. Dagens kreative innspill var dette;
Kokte poteter og gulrøtter
Stekte potetballer
Duppe (mannes variant...kokt fløte med en hel del prim i)
Stekte Findus Fylte rødspetter
Bacon
Retten har ikke noe navn, og er riktignok ikke innmat, men dette var ikke enkelt å få ned, for noen av oss jentene...Jeg vurderte å tyne 9-åringen med krigsfortellinger om sild, men innså at jeg ikke ville klare å være noe forbilde.
Vil gjerne ha tips til hvordan løser man sånne matkrangler konstruktivt.
Og ikke kom trekkende med Fjordland, vi har sikkert æres-aksjer hos dem allerede.
5-ukesplaner funker heller ikke. Planlegging i tysk ånd er sikkert lurt, men ikke gjennomførbart for denne lett tidsklemte gjengen.
Så spør jeg til slutt:
Har jeg mistet alle røtter når jeg tar avstand til innmat? Er det på tide å ta steget inn i den moderne tidsalderen å si at nok er nok, innmat er ikke mat? Eller burde vi bite i oss smaksløkene og innse at hele dyret skal spises, av miljøhensyn?
Og hva er GOD (norsk tradisjons)mat, som kan lages på under en halvtime?
Hans takk-for-maten-tale var som følger;
Dere er så vanskelige å lage mat til, ikke liker dere lungemos, og ikke spiser dere blodpølse. Vanlig NORSK tradisjonskost, skulle tro det var bra nok for de fleste.
HaH! svarer jeg, er sikker på at om jeg skriver en blogg om dette så vil jeg få medhold i at innmat ikke er mat.
Nå har vi fått beskjed om å trylle frem en matrise med oversikt over fy-mat og ja-mat, for å gjøre jobben enklere, men fortsatt kommer det en og annen lavmælt kommentar om utakknemlighet.
'Hva skal vi ha til middag?' er antagelig den største kilden til frustrasjon og uenighet i vår familie, og muligens hos noen andre også?
Vi har et utradisjonelt familiemønster, slik at jeg ikke kan holde en diktatorisk hånd over kokkeleringen. Det er mannen som lager middag de aller fleste hverdager., mens jeg sveiver sleiva i helgene.
Som alltid er jeg rundhåndet med ros når mannen har prøvd noe utenom det vanlige. Har hørt at det skal være lurt. Dagens kreative innspill var dette;
Kokte poteter og gulrøtter
Stekte potetballer
Duppe (mannes variant...kokt fløte med en hel del prim i)
Stekte Findus Fylte rødspetter
Bacon
Retten har ikke noe navn, og er riktignok ikke innmat, men dette var ikke enkelt å få ned, for noen av oss jentene...Jeg vurderte å tyne 9-åringen med krigsfortellinger om sild, men innså at jeg ikke ville klare å være noe forbilde.
Vil gjerne ha tips til hvordan løser man sånne matkrangler konstruktivt.
Og ikke kom trekkende med Fjordland, vi har sikkert æres-aksjer hos dem allerede.
5-ukesplaner funker heller ikke. Planlegging i tysk ånd er sikkert lurt, men ikke gjennomførbart for denne lett tidsklemte gjengen.
Så spør jeg til slutt:
Har jeg mistet alle røtter når jeg tar avstand til innmat? Er det på tide å ta steget inn i den moderne tidsalderen å si at nok er nok, innmat er ikke mat? Eller burde vi bite i oss smaksløkene og innse at hele dyret skal spises, av miljøhensyn?
Og hva er GOD (norsk tradisjons)mat, som kan lages på under en halvtime?
søndag 8. november 2009
En paranoid idé
Hmm. Jeg var ikke SÅ bekymret for datalagringsdirektivet at jeg klamret meg til tastaturet for å kjempe mot forlenget lagring av datatrafikkinformasjon. Med Høyre på vippen, splittet av personvernhensyn og kriminalitetsbekjempelse, burde jeg tatt stilling for lengst. Og har vel tenkt hardt på de stakkars barna som er ofre for pedofile, og hva andre organiserte bad guys kunne finne på.
Les hva Vampus skriver i sitt brev til Høyre
Les også hva juristen Merethe Baustad Ranum skriver i sin bloggdebut
Jeg så liksom ikke for meg at uskyldige skulle lide for dette, eller at vårt nokså milde regime skulle finne på å sette meg i en skummel bås.
Men så leser jeg i Aftenposten; FBI skal få mer norsk terrorinfo .
Og da (jammen på tide vil noen si..) kobler jeg plutselig sammen alt jeg har lest og sett av historier om gamle ML-mapper, uskyldig sinnsyke-diagnoser, og en rekke andre tilfeller av Kafkanske prosesser og Catch 22 scenarier.
Plutselig kan jeg se for meg dette;
Hva om, ...jeg har en jobb der jeg blant annet svarer på en rekke henvendelser fra personer som ønsker å studere eller forske på NTNU. Generelle svar, sånn om hvem som forsker på hva, hvordan man kan bli PhD osv. En betydelig andel av henvendelsene er faktisk fra Iran. Noen av disse ønsker til og med å forske på både kjemiske prosesser og satelittnavigasjon.
Hva skjer så. OM noen år, hvis en av disse skulle havne her i landet, og vise seg å være av den slemme sorten.
Da får FBI vite at den første (kanskje) personen denne hadde kontakt med i Norge var MEG! Og siden datalagringsdirektivet medfører a det kun er datatrafikken som lagres, og ikke innholdet i korrespondansen, så er jeg fanget. Da havner jeg sikkert på den amerikanske lista over terrormistenkte og deres medhjelpere, helt sikkert.
Og da ryker visum for all fremtid... for ikke å si alt hva som skulle skje dersom jeg skulle finne på å sette mine ben på en flyplass.
Er dette en paranoid idé? For en del år siden møtte jeg Peder Martin Lysestøl, en av de som har slitt litt med Mappa si... Han var neppe en vesentlig trussel mot vår vestlige levestil, men hadde litt andre oppfatninger om hvordan samfunnet bør organiseres.
Nå tenker jeg om meg selv; akademiker, som gir uttrykk for andre tanker om samfunnsorganisering enn rådende gjennomsnitt, kontakt med Iranere (for ordens skyld; også resten av verden), ...hvor langt er da spranget før man blir registrert som interessant?
Om ikke av lokale PST, så av FBI?
Det er ulike oppfatninger om datalagringsdirektivet vil medføre at organisert kriminalitet vil knekkes lettere.
Jeg kan ikke bedømme hvor mye lettere det blir å redde et barn. Men jeg kan gjette at de virkelig velorganiserte kriminelle vil være i stand til å skjule seg for politiet også etter innføring av datalagringsdirektivet. De er jo allerede kjent for sin kreative og utstrakte bruk av stjålne/engangs-mobiler med kontantkort og andre verktøy som ikke så lett lar seg spore til person. Og da skulle vi ende med et samfunn der de nokså snille blir grundig registrert, mens de skikkelig slemme fortsetter der de slapp.
De eneste som kan ha skikkelig nytte av den samlede økede datamengden må vel være teleselskapene som kan få bedre oversikt over linjebruk/telefoni, og derigjennom kan planlegge prisingen/faktureringen og konkurransen bedre.
Man kan neppe få det beste fra begge sider, overvåkning av de slemme OG personvernhensyn ivaretatt samtidig.
Jeg tror jeg ender på et paranoid nei til datalagringsdirektivet.
Les hva Vampus skriver i sitt brev til Høyre
Les også hva juristen Merethe Baustad Ranum skriver i sin bloggdebut
Jeg så liksom ikke for meg at uskyldige skulle lide for dette, eller at vårt nokså milde regime skulle finne på å sette meg i en skummel bås.
Men så leser jeg i Aftenposten; FBI skal få mer norsk terrorinfo .
Og da (jammen på tide vil noen si..) kobler jeg plutselig sammen alt jeg har lest og sett av historier om gamle ML-mapper, uskyldig sinnsyke-diagnoser, og en rekke andre tilfeller av Kafkanske prosesser og Catch 22 scenarier.
Plutselig kan jeg se for meg dette;
Hva om, ...jeg har en jobb der jeg blant annet svarer på en rekke henvendelser fra personer som ønsker å studere eller forske på NTNU. Generelle svar, sånn om hvem som forsker på hva, hvordan man kan bli PhD osv. En betydelig andel av henvendelsene er faktisk fra Iran. Noen av disse ønsker til og med å forske på både kjemiske prosesser og satelittnavigasjon.
Hva skjer så. OM noen år, hvis en av disse skulle havne her i landet, og vise seg å være av den slemme sorten.
Da får FBI vite at den første (kanskje) personen denne hadde kontakt med i Norge var MEG! Og siden datalagringsdirektivet medfører a det kun er datatrafikken som lagres, og ikke innholdet i korrespondansen, så er jeg fanget. Da havner jeg sikkert på den amerikanske lista over terrormistenkte og deres medhjelpere, helt sikkert.
Og da ryker visum for all fremtid... for ikke å si alt hva som skulle skje dersom jeg skulle finne på å sette mine ben på en flyplass.
Er dette en paranoid idé? For en del år siden møtte jeg Peder Martin Lysestøl, en av de som har slitt litt med Mappa si... Han var neppe en vesentlig trussel mot vår vestlige levestil, men hadde litt andre oppfatninger om hvordan samfunnet bør organiseres.
Nå tenker jeg om meg selv; akademiker, som gir uttrykk for andre tanker om samfunnsorganisering enn rådende gjennomsnitt, kontakt med Iranere (for ordens skyld; også resten av verden), ...hvor langt er da spranget før man blir registrert som interessant?
Om ikke av lokale PST, så av FBI?
Det er ulike oppfatninger om datalagringsdirektivet vil medføre at organisert kriminalitet vil knekkes lettere.
Jeg kan ikke bedømme hvor mye lettere det blir å redde et barn. Men jeg kan gjette at de virkelig velorganiserte kriminelle vil være i stand til å skjule seg for politiet også etter innføring av datalagringsdirektivet. De er jo allerede kjent for sin kreative og utstrakte bruk av stjålne/engangs-mobiler med kontantkort og andre verktøy som ikke så lett lar seg spore til person. Og da skulle vi ende med et samfunn der de nokså snille blir grundig registrert, mens de skikkelig slemme fortsetter der de slapp.
De eneste som kan ha skikkelig nytte av den samlede økede datamengden må vel være teleselskapene som kan få bedre oversikt over linjebruk/telefoni, og derigjennom kan planlegge prisingen/faktureringen og konkurransen bedre.
Man kan neppe få det beste fra begge sider, overvåkning av de slemme OG personvernhensyn ivaretatt samtidig.
Jeg tror jeg ender på et paranoid nei til datalagringsdirektivet.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
