Igjen!
Etter å ha veltet min vrede over Tigging i skoleregi i Juni, så trodde jeg det ville ta et år før vi skulle gi skolepenger igjen.
Nå er det omdiskuterte CARE som skal få skumme svetten av skolebarna som skal betale for å få jogge på slutten av skoledagen kommende mandag.
Om noen ønsker å støtte CARE så greit for meg. Om jeg gjør det eller ikke så er det en privatsak (valgte PLAN sin jentekampanje i år, og fyller Frelsesarmeens gryter før jul...jeg er ikke hjerteløs...men burde vært prinsippfast nok til å drite i å fortelle dette).
Jeg skjønner ikke hvorfor barna skal få beskjed via ukeplanen om at de SKAL betale startkontingent på kr 10 eller mer for å jogge en runde, men ikke får vite hva pengene faktisk skal brukes til (ikke tema i undervisning, eller forklart for foreldre).
Og det værste er at barnet blir mobbet for å ha 'feig pappa som ikke vil betale', og får høre at hun 'ikke bryr seg om barna i Afrika' og at hun' burde betale selv med egne penger'. Riktignok fra medelever, men med grunnlag i skolens tiggekampanje.
Trodde ikke vi hadde skolepenger i offentlig skole, og mener at veldedighet ut over det jeg betaler i skatt faktisk skal være mitt valg.
fredag 30. oktober 2009
torsdag 29. oktober 2009
Skolebarn uten personvern?
Det lusker et udyr bak ethvert hjørne. Mange tror nok jeg tenker slik, når jeg nå går til angrep på barneskolenes informasjonshåndtering.
For hva er det vi åpner for når en mengde informasjon om våre barn ligger åpent tilgjengelig for enhver, uten av vi som foreldre har gitt vårt samtykke til dette.
La meg komme med noen eksempler;
Ukeplan
På elevenes ukeplaner står det litt av hvert. Hva de skal gjøre på skolen og lekser. I tillegg står det om bursdager, vikarer, turer og diverse annen informasjon som ofte handler om å angi tid og sted for hendelser.
Ukeplaner er det vel strengt tatt ingen andre enn lærerne, elevene og foreldrene som har noen interesse av, eller behov for å se.
Så hvorfor må skolene da legge disse ukeplanene ut på den offentlig tilgjengelige delen av sine nettsider? Det har da fungert utmerket at barna har fått med seg ukeplaner hjem, og at de som har rotet dem vekk kan finne dem igjen ved å logge seg på fronter, skolenes intranett.
Elektronisk innhenting av følsom informasjon
Naturfagleksa til barnet mitt i dag omfatter blant annet å fortelle om hvilke barnesykdommer hun har hatt, og å fortelle om hvordan det var å ta vaksine en gang. I tillegg til å fortelle om noe de kunne som treåring, som spedbarn og annet.
Denne leksa skal gjøres 'på data', og leveres i fronter, altså elektronisk. Nå er kanskje ikke barnesykdommene spesielt sensitive, men det er likevel snakk om helseopplysninger om barna. I tillegg vil jo det som levere elektronisk antagelig lagres elektronisk, om enn for en liten stund. Da omfattes det av Helseregisterloven skulle jeg tro.
Nå er disse to eksemplene kanskje egnet til å trekke på smilebåndet av, for det er vel jeg som er hysterisk forelder?
Eller er det mulig å tenke seg at det på en skole med noen hundre elever kan oppstå situasjoner der mor og stefar skilles, og følelser blir et problem? Kan det være at informasjon om at klassen har vikar og skal på tur er beleilig for en eventuell gisselsituasjon?
Jeg er nok ekstra hysterisk, men hevder min rett til å være hønemor all den tid jeg ikke er tilstede hos barna hver time av døgnet og har overlatt ansvaret til skole og barnehage mange timer hver dag.
Det er også interessant at mange twitter-voksne diskuterer frem og tilbake diverse direktiver som omhandler og kanskje griper inn i personvern, mens ingen nevner skolebarnas utsatte situasjon.
Jeg trenger å vite at jeg kan ha tillit til at de systemene som finnes for informasjonshåndtering er oppdatert og i tråd med mulighetene for misbruk gjennom moderne digitale verktøy.
Jeg savner rett og slett å få et dokument som sier noe om hva skolen og lærerne kan be om av informasjon, og hva den kan offentliggjøre. Kan jeg få det?
For hva er det vi åpner for når en mengde informasjon om våre barn ligger åpent tilgjengelig for enhver, uten av vi som foreldre har gitt vårt samtykke til dette.
La meg komme med noen eksempler;
Ukeplan
På elevenes ukeplaner står det litt av hvert. Hva de skal gjøre på skolen og lekser. I tillegg står det om bursdager, vikarer, turer og diverse annen informasjon som ofte handler om å angi tid og sted for hendelser.
Ukeplaner er det vel strengt tatt ingen andre enn lærerne, elevene og foreldrene som har noen interesse av, eller behov for å se.
Så hvorfor må skolene da legge disse ukeplanene ut på den offentlig tilgjengelige delen av sine nettsider? Det har da fungert utmerket at barna har fått med seg ukeplaner hjem, og at de som har rotet dem vekk kan finne dem igjen ved å logge seg på fronter, skolenes intranett.
Elektronisk innhenting av følsom informasjon
Naturfagleksa til barnet mitt i dag omfatter blant annet å fortelle om hvilke barnesykdommer hun har hatt, og å fortelle om hvordan det var å ta vaksine en gang. I tillegg til å fortelle om noe de kunne som treåring, som spedbarn og annet.
Denne leksa skal gjøres 'på data', og leveres i fronter, altså elektronisk. Nå er kanskje ikke barnesykdommene spesielt sensitive, men det er likevel snakk om helseopplysninger om barna. I tillegg vil jo det som levere elektronisk antagelig lagres elektronisk, om enn for en liten stund. Da omfattes det av Helseregisterloven skulle jeg tro.
Nå er disse to eksemplene kanskje egnet til å trekke på smilebåndet av, for det er vel jeg som er hysterisk forelder?
Eller er det mulig å tenke seg at det på en skole med noen hundre elever kan oppstå situasjoner der mor og stefar skilles, og følelser blir et problem? Kan det være at informasjon om at klassen har vikar og skal på tur er beleilig for en eventuell gisselsituasjon?
Jeg er nok ekstra hysterisk, men hevder min rett til å være hønemor all den tid jeg ikke er tilstede hos barna hver time av døgnet og har overlatt ansvaret til skole og barnehage mange timer hver dag.
Det er også interessant at mange twitter-voksne diskuterer frem og tilbake diverse direktiver som omhandler og kanskje griper inn i personvern, mens ingen nevner skolebarnas utsatte situasjon.
Jeg trenger å vite at jeg kan ha tillit til at de systemene som finnes for informasjonshåndtering er oppdatert og i tråd med mulighetene for misbruk gjennom moderne digitale verktøy.
Jeg savner rett og slett å få et dokument som sier noe om hva skolen og lærerne kan be om av informasjon, og hva den kan offentliggjøre. Kan jeg få det?
onsdag 28. oktober 2009
Overtid betaler avskjedsklemmen
Foreldre må være dumme. Veldig dumme.
Tenk å resonnere slik;
Vi har lite barn som går i barnehage. Utenfor gjerdet til barnehagen er det laget en lang parkeringslomme ved det brede fortauet. Der kan vi parkere. Det er ingen skilting som antyder noe om betaling eller tidsbegrensning for parkeringen, altså er vi ikke bekymret om det tar et ekstra fem-minutt med trøsting av sliten toåring før man kaster seg i bilen igjen. Det hender jo at minsteman ikke er fornøyd med å bli dyttet ut av bilen og vinket til..
Så kommer man ut til bilen sin og finner julekort fra Parkeringsetaten,eller rettere sagt innbetalingskort.
Altså parkeringsbot... for å ha parkert noen minutter i barnehagnes parkeringslomme, fordi man angivelig har BRUKT FOR LANG TID på å levere eller hente barnet sitt(!)
Så tenker man at dette må være en feil, men neida...man kan visstnok bruke for lang tid på å levere barnet sitt, og da er det parkeringsetaten man skal bekymre seg for, FØR man begynner å tenke på om sjefen har sendt ut etterlysning.
Det er umulig å finne hold for denne praksisen i Trondheim kommunes parkeringsbestemmelser, forskrift om offentlig parkeringsregulering og parkeringsgebyr, eller noe annet sted ved googlesøk på parkeringslomme, Trondheim, regler osv. Så altså, vi er åpenbart dumme som verken forstår praksisen ELLER klarer å finne hold for den i noe offentliggjort lov- eller regelverk for slike forhold.
og ve og forby at man skal innrette seg etter barnas behov. Sånn bittelitt i det minste.
Altså; skal du levere barn og tenker å parkere
rett utenfor gjerdet til Lidarende Barnehage i parkeringslomma (som altså ikke er skiltet, men bare SER ut som en parkeringslomme..) så husk å være rask, ellers kan det bli et par overtidstimer for å betale for avskjedsklemmen.
Tenk å resonnere slik;
Vi har lite barn som går i barnehage. Utenfor gjerdet til barnehagen er det laget en lang parkeringslomme ved det brede fortauet. Der kan vi parkere. Det er ingen skilting som antyder noe om betaling eller tidsbegrensning for parkeringen, altså er vi ikke bekymret om det tar et ekstra fem-minutt med trøsting av sliten toåring før man kaster seg i bilen igjen. Det hender jo at minsteman ikke er fornøyd med å bli dyttet ut av bilen og vinket til..
Så kommer man ut til bilen sin og finner julekort fra Parkeringsetaten,eller rettere sagt innbetalingskort.
Altså parkeringsbot... for å ha parkert noen minutter i barnehagnes parkeringslomme, fordi man angivelig har BRUKT FOR LANG TID på å levere eller hente barnet sitt(!)
Så tenker man at dette må være en feil, men neida...man kan visstnok bruke for lang tid på å levere barnet sitt, og da er det parkeringsetaten man skal bekymre seg for, FØR man begynner å tenke på om sjefen har sendt ut etterlysning.
Det er umulig å finne hold for denne praksisen i Trondheim kommunes parkeringsbestemmelser, forskrift om offentlig parkeringsregulering og parkeringsgebyr, eller noe annet sted ved googlesøk på parkeringslomme, Trondheim, regler osv. Så altså, vi er åpenbart dumme som verken forstår praksisen ELLER klarer å finne hold for den i noe offentliggjort lov- eller regelverk for slike forhold.
og ve og forby at man skal innrette seg etter barnas behov. Sånn bittelitt i det minste.
Altså; skal du levere barn og tenker å parkere
rett utenfor gjerdet til Lidarende Barnehage i parkeringslomma (som altså ikke er skiltet, men bare SER ut som en parkeringslomme..) så husk å være rask, ellers kan det bli et par overtidstimer for å betale for avskjedsklemmen.
fredag 23. oktober 2009
Politikerbarn trenger ikke barnevernet
Ei lita jente i andre klasse ble syk på skolen. Om det var svineinfluensa? Vet ikke. Foreldrene ble oppringt og fortalt at jenta måtte få komme hjem. Hun ble ikke hentet. Dagen etter kom hun tilbake på skolen, fortsatt like syk.
Er dette en barnevernssak? Det vet vi egentlig ikke. Men det er ofte denne typen symptomer, annerledesheter, som først avslører overfor lærere og medelever at noe ikke er helt på stell.
I dag ble budsjettet for Trondheim 2010 lagt frem, med kutt i Barnevernets rammer. Ingen nye stillinger, mindre aktivitet. Trondheim har en stram økonomi, men jeg skal ikke bruke plass på å raljere over hva jeg mener om rødgrønn styring her. Jeg skal derimot påpeke noe jeg tror kan påvirke hvorfor det blir slik.
De fleste politikere har 'en syk mor', enten helt konkret, i nær familie, eller i overført forstand. Det er disse som skaper overskriftene i valgkamp, og ellers også hvis det er grove nok tilstander. Det flommer med valgbrosjyrer fulle av mer eller mindre glade rynkede personer.
Hvor mange politikere er det som har barn under barnevernets vinger? Neppe noe overveldende antall. I de tilfellene barnevernet nevnes så handler det oftest om rus og kriminalitet og ønske om mer penger til politi og psykiatri. Riktignok er det en og annen artikkel og rapport som slås opp med fete typer;
Urovekkende mangler i barnevernet
Fafo-rapporten «Det nye barnevernbyråkratiet» konkluderer med dårlig samarbeid mellom stat og kommune og et mangelfullt tiltaksapparat i barnevernet
Men hva skjer etterpå? En rekke politikere snakker tårevått om satsing innen barnevernet. Men det er ingen av politikerne som pleier barnevernsbarna. De kan ofres. Nå kommer det nok mange innvendinger, men det vises i budsjettene. Kutt igjen.
Ressurssterke voksne maskerer problemet
Foreldre, og politikere, med handlekraft jobber steinhardt for å hjelpe sine egne barn. Skjer det noe i skolesammenheng, eller det oppstår behov for støtte, utredning, diagnostikk, pp-tjeneste eller noe i den gata, ja så står de på helt til en løsning er funnet. Dette er med på å maskere blant annet mangelfull inngripen fra skole og lærere. Det er ikke så rart. Alle de som har stemme til å snakke på vegne av sine, de gjør jo det. Og derigjennom blir barn av ressurssterke foreldre hjulpet, enkeltvis. Når så mange blir hjulpet, ja så vises ikke de store hullene i omsorgen for våre barn like godt. Vi tar jo vare på vår egen syke mor, og barn, må vite.
Tro for all del ikke at jeg mener at lærere og barnehageansatte ikke gjør jobben sin. Tvert imot. Men noen ganger stiller de kanskje litt for mye opp for ressurssterke og kravstore foreldre, og sitter igjen med mindre tid og energi til å virkelig se og melde inn behov til barnevern eller andre instanser når det er behov.
Jeg er selv en kravstor forelder. Og en misfornøyd forelder, hver gang jeg synes skole eller barnehage ikke er gode nok. Kanskje kunne både jeg og noen flere bli litt mindre egoistiske?
Spørsmålet er hvordan engasjerte foreldre kan hjelpe for eksempel barnevernet i Trondheim, eller rettere sagt de barna som trenger hjelp. Burde vi opprettet en konto? En sånn 'ring dette nummeret og bidra til barnevernet'? Eller er det noe annet som kan virke bedre? jeg er mottagelig for initiativ, og villig til å bidra.
Det største problemet er vel fortsatt at det sjelden er noen politikerbarn som trenger barnevernet. Barnas skjebner blir litt som å se på sultkatastrofer på tv. Det er grusomt, vi kan kanskje betale noen kroner til innsamlingen, og så er det bortimot glemt. Det berører ikke hverdagen vår nok. Det er jo ikke beslutningstagernes barn det handler om.
Alle vet jo at forsømte barn er i høyrisikogruppe for å bli svært kostbare for sosialbudsjetter når de vokser opp. Det får ingen effekt på neste års budsjett, men er et klassisk eksempel på å pisse i buksa for å holde seg varm. Og barna som trenger hjelp er ingen hørbar stemme.
Det er nok litt sånn preg på store deler av budsjetter; vi betaler mer og mer for å fange opp problemer etter at de har vokst seg store, men tar oss ikke råd til å fjerne problemer ved roten. Nå ville det kostet pengebeløp, senere vil det koste mange flere menneskeskjebner.
Men så lenge politikerbarna ikke har behov for barnevernet, vil nok politikere fortsatt prioritere sin egen syke mor.
Er dette en barnevernssak? Det vet vi egentlig ikke. Men det er ofte denne typen symptomer, annerledesheter, som først avslører overfor lærere og medelever at noe ikke er helt på stell.
I dag ble budsjettet for Trondheim 2010 lagt frem, med kutt i Barnevernets rammer. Ingen nye stillinger, mindre aktivitet. Trondheim har en stram økonomi, men jeg skal ikke bruke plass på å raljere over hva jeg mener om rødgrønn styring her. Jeg skal derimot påpeke noe jeg tror kan påvirke hvorfor det blir slik.
De fleste politikere har 'en syk mor', enten helt konkret, i nær familie, eller i overført forstand. Det er disse som skaper overskriftene i valgkamp, og ellers også hvis det er grove nok tilstander. Det flommer med valgbrosjyrer fulle av mer eller mindre glade rynkede personer.
Hvor mange politikere er det som har barn under barnevernets vinger? Neppe noe overveldende antall. I de tilfellene barnevernet nevnes så handler det oftest om rus og kriminalitet og ønske om mer penger til politi og psykiatri. Riktignok er det en og annen artikkel og rapport som slås opp med fete typer;
Urovekkende mangler i barnevernet
Fafo-rapporten «Det nye barnevernbyråkratiet» konkluderer med dårlig samarbeid mellom stat og kommune og et mangelfullt tiltaksapparat i barnevernet
Men hva skjer etterpå? En rekke politikere snakker tårevått om satsing innen barnevernet. Men det er ingen av politikerne som pleier barnevernsbarna. De kan ofres. Nå kommer det nok mange innvendinger, men det vises i budsjettene. Kutt igjen.
Ressurssterke voksne maskerer problemet
Foreldre, og politikere, med handlekraft jobber steinhardt for å hjelpe sine egne barn. Skjer det noe i skolesammenheng, eller det oppstår behov for støtte, utredning, diagnostikk, pp-tjeneste eller noe i den gata, ja så står de på helt til en løsning er funnet. Dette er med på å maskere blant annet mangelfull inngripen fra skole og lærere. Det er ikke så rart. Alle de som har stemme til å snakke på vegne av sine, de gjør jo det. Og derigjennom blir barn av ressurssterke foreldre hjulpet, enkeltvis. Når så mange blir hjulpet, ja så vises ikke de store hullene i omsorgen for våre barn like godt. Vi tar jo vare på vår egen syke mor, og barn, må vite.
Tro for all del ikke at jeg mener at lærere og barnehageansatte ikke gjør jobben sin. Tvert imot. Men noen ganger stiller de kanskje litt for mye opp for ressurssterke og kravstore foreldre, og sitter igjen med mindre tid og energi til å virkelig se og melde inn behov til barnevern eller andre instanser når det er behov.
Jeg er selv en kravstor forelder. Og en misfornøyd forelder, hver gang jeg synes skole eller barnehage ikke er gode nok. Kanskje kunne både jeg og noen flere bli litt mindre egoistiske?
Spørsmålet er hvordan engasjerte foreldre kan hjelpe for eksempel barnevernet i Trondheim, eller rettere sagt de barna som trenger hjelp. Burde vi opprettet en konto? En sånn 'ring dette nummeret og bidra til barnevernet'? Eller er det noe annet som kan virke bedre? jeg er mottagelig for initiativ, og villig til å bidra.
Det største problemet er vel fortsatt at det sjelden er noen politikerbarn som trenger barnevernet. Barnas skjebner blir litt som å se på sultkatastrofer på tv. Det er grusomt, vi kan kanskje betale noen kroner til innsamlingen, og så er det bortimot glemt. Det berører ikke hverdagen vår nok. Det er jo ikke beslutningstagernes barn det handler om.
Alle vet jo at forsømte barn er i høyrisikogruppe for å bli svært kostbare for sosialbudsjetter når de vokser opp. Det får ingen effekt på neste års budsjett, men er et klassisk eksempel på å pisse i buksa for å holde seg varm. Og barna som trenger hjelp er ingen hørbar stemme.
Det er nok litt sånn preg på store deler av budsjetter; vi betaler mer og mer for å fange opp problemer etter at de har vokst seg store, men tar oss ikke råd til å fjerne problemer ved roten. Nå ville det kostet pengebeløp, senere vil det koste mange flere menneskeskjebner.
Men så lenge politikerbarna ikke har behov for barnevernet, vil nok politikere fortsatt prioritere sin egen syke mor.
søndag 4. oktober 2009
Kvinnen i buret
Stereotyp dansk thriller blir gradvis noe mer, og ender med et sug etter oppfølger.Tittel: Kvinnen i buret
Forfatter: Jussi Adler-Olsen
Utgitt: 2007 (2009 norsk utgave)
ISBN: 978-82-03-21210-9
Språk: Bokmål
Sider: 399
Forlag: Aschehoug
Danske thrillere er best på lerret, men sannelig er det noen som kommer bra ut av det på papir også. Kvinnen i buret begynner nokså forsiktig, men griper meg og tvinger meg til å fullføre boken med søvnunderskudd.
Historien er grei nok; Merethe Lynggaard forsvinner sporløst. Hun er ung vakker kvinnelig politiker, med en fortid som også skal bestemme hennes skjebne. Mediene velter seg i spekulasjoner, men den resultatløse etterforskningen konkluderer med at hun antagelig er falt over bord fra fergen mellom Schlesvig-Holstein, og erklærer henne død. Samtidig blir den traumatiserte kriminalinspektøren Carl Mørck ’sparket oppover’ og motvillig satt til å lede en nyopprettet avdeling; ’Q’, for uløste saker av særlig grov karakter. Mørck og hans syriske assistent Assad velger Lynggaardsaken som første utfordring. Sakte men sikkert graver de frem en rekke grusomheter med røtter i de dypeste og mørkeste av menneskelige følelser.
Forfatter Jussi Adler-Olsen vever sammen historier som mot slutten får knyttet de røde trådene skikkelig sammen. Plottet er av ypperste klasse. Noen av grepene i historien er også ganske originale. Når man først kommer inn i historien så leser man fortere og fortere for å se hvordan det går, og håper innerst inne på ’happy ending’.
Karakterene blir man også glad i, på tross av at de fremstår som stereotypier av sorten sliten og traumatisert politimann som ikke fikset samlivet, og utlending som først fremstår som enkel, men overraskende nok har evner og innsikt. Personenes historier er så lite utbrodert at det lukter av en tre-fire oppfølgere for å komme dem skikkelig under huden. Særlig Assad, Mørcks syriske assistent, viser evner og kunnskap som venter på å bli forklart. Løse ender som må knyttes sammen i neste Mørck-historie.
Man kan bli litt lei av Mørcks overtydelige tanker innimellom. De kunne med fordel vært barbert bort. Boken var ingen forelskelse ved første blikk, men jeg er ikke i tvil om at jeg ville kjøpt oppfølgeren på utgivelsesdatoen.
Historien fortelles med et språk som er nærmere filmmanus enn litterært mesterverk, og jeg håper inderlig at dette blir film. Serie også.
torsdag 1. oktober 2009
Jernhelse eller hjernehelse?
Enten har man muskler, eller så har man hjerne. Det fastslås allerede på barneskolen. Nerd eller sportsidiot. Nå viser det seg at spørsmlet om jernhelse, eller hjernehelse ikke er relevant lenger. Det er nemlig to sider av samme sak.
Cyrus Raji ved University of Pittsburgh School of Medicine og kolleger har sjekket sammenhengen mellom overvekt, hjerte-kar-sykdommer og og hjernevekt.
Jo mer du veier, jo mer krymper hjernen din tidlig. Sammenhengen handler om hva som skjer inne i årene dine. Er årene dine rene og pene, slik årene til slanke mennesker oftere er, ja da er sirkulasjonen i hjernen også bedre.
Overvekt krymper hjernen
Men er du overvektig, ja da vises det på MR at hjernen din krymper fortere enn din biologiske alder skulle tilsi.
Rajis studie viste at overvektige personers hjerner ser 16 år eldre ut på MR enn hjernene til slanke mennesker. Så kanskje det er lurt å spare snacks’en til lørdag. Så kanskje ølmage er et tidlig tegn på Alzheimers?
Men skal du først skeie ut med noe søtt, ja da kan det være greit å velge ekte sukker fremfor syntetiske søtningsmidler. Hjernen er nemlig smartere enn du tror. En studie fra Nederland, ved Paul Smeets på University Medical Center Utrecht, viser at selv om du lar deg forvirre av smakene, og kan tro det er sukker, så vil hjernen avsløre juksingen. I studien ble det brukt fMRI, funksjonell MR, for å avsløre forskjeller i hvordan hjernen prosesserer inntrykkene som kommer fra smaken av sukker. Det viser seg at selv når smaksløkene lar seg lure, så vil hjernen holde rede på hva som er tomme kalorier og hva som er ekte vare. Helt konkret var det området caudate som lyste opp ved sukker, men som ikke var interessert i aspartam og sånt.
Hjernen ligger litt foran
Vår lure hjerne forteller også kroppen hva den har i vente, slik at vi kan begynne å bruke ressurser før vi har fått dem, omtrent som å shoppe sko like før lønna sklir inn på konto. En studie gjort ved University of Birmingham sammenlignet effekten av sukker og kunstige søtstoffer på evnen til å trene hard aerobic. Testpersonene fikk smake sukker, eller søtstoff, gjennom å skylle munnen med vann tilsatt en søtsmak.
De som fikk ekte sukker hadde høyere evne til å trene aerobic etterpå, enn de som bare hadde skylt munnen med kunstig søtstoff-vann. Og husk, ingen fikk svelge noe her, det var bare smak. Hjernen oppfatter muligens sukkersmaken som en lovnad om energipåfyll og yter mer allerede når sukkeret er registrert i munnen. Testing av sukkerarter som tilfører energi, men som ikke smaker søtt, hadde samme effekt som søtt sukker. Det økte testpersonenes yteevne.
Også i denne studien ble det brukt fMRI. Her opplevde forskerne tilsvarende aktivering av testpersonenes hjerner, med økt aktivitet av to bestemte kjerner i hjernen, en av dem caudate slik som i den nederlandske studien. Denne aktiveringen skjedde bare ved ekte sukker, søtt eller ikke.
Så kan vi spørre oss hva dette betyr. Skal vi droppe søtstoffet? Vi kan ikke lure kroppen til å tro at den har fått i seg kalorier. Lightprodukter kan være en gre måte å lure seg selv på, men hjernen vet hva den får. Det vi derimot kan utnytte er en annen effekt. Mettheten kommer fortere hvis vi inntar sukkeret i små doser. Så skal du drikke brus til hjernetrimmen, så ta et sugerør også.
Cyrus Raji ved University of Pittsburgh School of Medicine og kolleger har sjekket sammenhengen mellom overvekt, hjerte-kar-sykdommer og og hjernevekt.
Jo mer du veier, jo mer krymper hjernen din tidlig. Sammenhengen handler om hva som skjer inne i årene dine. Er årene dine rene og pene, slik årene til slanke mennesker oftere er, ja da er sirkulasjonen i hjernen også bedre.
Overvekt krymper hjernen
Men er du overvektig, ja da vises det på MR at hjernen din krymper fortere enn din biologiske alder skulle tilsi.
Rajis studie viste at overvektige personers hjerner ser 16 år eldre ut på MR enn hjernene til slanke mennesker. Så kanskje det er lurt å spare snacks’en til lørdag. Så kanskje ølmage er et tidlig tegn på Alzheimers?
Men skal du først skeie ut med noe søtt, ja da kan det være greit å velge ekte sukker fremfor syntetiske søtningsmidler. Hjernen er nemlig smartere enn du tror. En studie fra Nederland, ved Paul Smeets på University Medical Center Utrecht, viser at selv om du lar deg forvirre av smakene, og kan tro det er sukker, så vil hjernen avsløre juksingen. I studien ble det brukt fMRI, funksjonell MR, for å avsløre forskjeller i hvordan hjernen prosesserer inntrykkene som kommer fra smaken av sukker. Det viser seg at selv når smaksløkene lar seg lure, så vil hjernen holde rede på hva som er tomme kalorier og hva som er ekte vare. Helt konkret var det området caudate som lyste opp ved sukker, men som ikke var interessert i aspartam og sånt.
Hjernen ligger litt foran
Vår lure hjerne forteller også kroppen hva den har i vente, slik at vi kan begynne å bruke ressurser før vi har fått dem, omtrent som å shoppe sko like før lønna sklir inn på konto. En studie gjort ved University of Birmingham sammenlignet effekten av sukker og kunstige søtstoffer på evnen til å trene hard aerobic. Testpersonene fikk smake sukker, eller søtstoff, gjennom å skylle munnen med vann tilsatt en søtsmak.
De som fikk ekte sukker hadde høyere evne til å trene aerobic etterpå, enn de som bare hadde skylt munnen med kunstig søtstoff-vann. Og husk, ingen fikk svelge noe her, det var bare smak. Hjernen oppfatter muligens sukkersmaken som en lovnad om energipåfyll og yter mer allerede når sukkeret er registrert i munnen. Testing av sukkerarter som tilfører energi, men som ikke smaker søtt, hadde samme effekt som søtt sukker. Det økte testpersonenes yteevne.
Også i denne studien ble det brukt fMRI. Her opplevde forskerne tilsvarende aktivering av testpersonenes hjerner, med økt aktivitet av to bestemte kjerner i hjernen, en av dem caudate slik som i den nederlandske studien. Denne aktiveringen skjedde bare ved ekte sukker, søtt eller ikke.
Så kan vi spørre oss hva dette betyr. Skal vi droppe søtstoffet? Vi kan ikke lure kroppen til å tro at den har fått i seg kalorier. Lightprodukter kan være en gre måte å lure seg selv på, men hjernen vet hva den får. Det vi derimot kan utnytte er en annen effekt. Mettheten kommer fortere hvis vi inntar sukkeret i små doser. Så skal du drikke brus til hjernetrimmen, så ta et sugerør også.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
