Jente ofrer synet for å unngå mobbing.

Adresseavisen ba om innspill på skolemobbing, og redaksjonen har sikker nok å lese fremover.

Her er vår historie:

Jente ofrer synet for å unngå mobbing.

Man skulle tro begreper som brilleslange var utdødd, men det er de ikke.

Min datter som nå går i tredje klasse bruker ikke lenger briller, selv
om hun burde. Hun har +3,5 og +4 på brilleseddelen, og mulighet for å få et normalt syn hvis hun bruker brillene sine til daglig.

Det er brillemobbing på skolen som har fått henne til å slutte.
Før tredje klasse tok til i høst ga hun beskjed om at 'hun ikke lenger
brukte briller', for å slippe mobbing.

Det som er så snedig er at nå som hun ikke lenger bruker brillene, så
går det flott på skolen, med venner og slikt.

Må man virkelig ofre synet for å klare seg på skolen?

Det begynte første skoledag, eller rettere sagt første dag med SFO.
En litt større jente rev av min datter brillene, kastet dem i grusen, og
kom med noen ganske stygge bemerkninger. Brillene ble stygt oppripet.

Vi tok opp temaet med SFO-ledelsen. De ansatte mente at noe burde
gjøres, og nevnte av hun som hadde utført avrivningen også er
'litt uberegnelig på grunn av en skade'.

Ledelsen ga beskjed om at briller ikke erstattes,det må i såfall tas opp med foreldrene til den som har foråsraket skaden; 'men skolen gjør det de kan for å ta tak i mobbing',...i den grad de erkjenner at det eksisterer.

Litt senere i første klasse blir jeg kontaktet av en annen mor, hun har
to gutter på skolen, i andre og fjerde klasse.

Hun spør meg 'om jeg vet hvordan min datter blir behandlet på skolen?'
Sjokkert lurer jeg på hva hun mener..og får høre at flere gutter i
klassetrinn over stadig plager min datter for hennes briller.
Det nevnes flere konkrete situasjoner. Jeg blir både både rasende, og
takknemlig for at noen forteller hva som skjer.

Vi tar det opp med SFO, lærere og rektor, som hevder de har full kontroll. På
spørmål om hvorfor vi ikke er blitt fortalt hva som skjer i skoletiden
sier de bare at 'de håndterer det'.

Jenta mi har ikke tort å si ifra hjemme.

Gjennom hele første og andre klasse opplever jenta brillemobbing.

Kallenavn, blir stoppet av gjenger i trappen og truet med at brillene
skal knuses, baksnakking.
Lærere, SFO, helsesøster og rektor er involvert.
Det er mulig de gjør noe, men vi blir i såfall ikke orientert ut over at de 'håndterer det'.

Samtidig er ukeplanene til de små barna hver uke spekket med vennskapslover og
være snill-formuleringer...men i friminuttene er det fritt frem for
mobbere.

Vi har tatt valget som foreldre. Vi godtar at jenta vår ikke bruker
briller, for at hun skal ha en ok hverdag på skolen.

Vi godtar derimot ikke at skolehverdagen er slik at noe så nødvendig og
lite som briller skal være avgjørende i forhold til trygghet og
mestring i skolehverdagen.

Og går det bra uten briller? Hun hevder å se bra, men er ofte uvel,
vondt i magen og kvalm. Vi kan ikke påstå at det er manglende
brillebruk som er årsaken, men øyelegen mener at det er forklaringen.

Dette var vår lille historie. Den har en slags happy ending, sett fra
min datters ståsted, men jeg kjenner meg ukomfortabel med å la barn
lære i så ung alder at man blir akseptert og populær hvis man bare ser
riktig ut.

Selvangivelse for viderekomne

Puh, det koster litt svette å taste inn pinkoden for å levere den relativt usjekkede selvangivelsen..

Slik jeg har gjort tidligere.

Mine utfordringer har stort sett handlet om hvordan jeg skal skaffe meg nye pinkoder etter å ha rotet bort brevet fra i fjor. Trodde jeg.

Nå har jeg beveget meg inn på nye jaktmarker.

I år har jeg gleden av å arrangere et 'fyll ut selvangivelsen'-seminar for utlendinger. Ikke bare er det det mest populære jeg noensinne har gjort, det sier noe om behovet for informasjon og hjelp fra det offentlige...eller kanskje noe om at det offentlige har blitt for komplisert?

Jeg er rett og slett sjokkert over hva man egentlig skal ha et personlig ansvar for å håndtere. Det burde kunne gjøres enklere.

Skatt, trygd og sånt er det mest intrikate og komplekse saksområdet jeg noensinne har vandret inn i, når jeg velger å faktisk prøve å forstå hele kompleksiteten. Det er greit nok som politisk øvelse, prinsipper og makroøkonomi...men for oss vanlige folk? huffamei.

Hvor mange vet egentlig at tabellkoden på skattekortet er et uttrykk for noe mer enn hvor mange prosent skatt man skal betale? At den handler om både nivå på arbeidsgiveravgift, trygdetilhørighet og feriepenger?

At det bare er den første snubletråden man går seg på?

At det sier noe om hvilket land man har trygderettigheter i?

Om du skal få pensjon fra din norske eller utenlandske arbeidsgiver?

Og hva med arbeidstagere som farer litt rundt i verden og jobber globalt...

Vet PhD-studenten fra Tyskaland at han mister rettigheter her til lands hvis han skriver på oppgaven sin under et besøk i hjemlandet?

Skjønner de Svenskene som er her for å jobbe at 1 dags arbeid i hjemlandet betyr at den norske bedriften må betale arbeidsgiveravgift på 32% til Sverige? Den helgejobbingen i taxi betyr den store forskjellen..bedre å ansette dansker kanskje?..den avgiften er flere titalls prosent lavere..

Hva gjør du hvis du har bodd her et knapt år, har en liten bedrift i hjemlandet, mottar lønn i to land og har statsborgerskap i et tredje?

Man skulle tro det var mulig å booke seg en rådgvivningstime hos Skatteetaten for å få løst opp i slike floker...men det er altså ikke mulig.

Og selvangivelsen? Den kommer bare på norsk. Slik de fleste dokumenter gjør her i landet. Kan selvsagt velge nynors eller samisk, men for utlendinger spiller det neppe noen rolle.

Og så er det brevet til hjemlandet om restskatten som skal betales...et år etter at den utenlandske forskeren har reist hjem...og ingen her i landet kan hjelpe stakkar'n for da hindres vi av personvernet...

Dette er Catch 22 i hverdagen.

Og det er ikke sånn at nordmenn har det så mye enklere, vi bare velger å ikke se på floken som ligger under tabellkoder og ligningsposters slør.

Er egentlig litt lei meg for å ha kommet ut av uvitenhetens tåke.

Selv lignes jeg som næringsdrivende i år, takk høyere makter for regnskapsførere. Tar ikke sjansen på å ta personlig ansvar for selvangivelsen.
Så smart er jeg nok ikke.

Det er nok en grunn til at de som har mye er de som betaler lite.

Norges virkelige klasseskille går mellom de som har råd til å ha skatterådgivere, og de som av frykt for å gjøre feil trykker pinkoden og lukker øynene.