Ei lita jente i andre klasse ble syk på skolen. Om det var svineinfluensa? Vet ikke. Foreldrene ble oppringt og fortalt at jenta måtte få komme hjem. Hun ble ikke hentet. Dagen etter kom hun tilbake på skolen, fortsatt like syk.
Er dette en barnevernssak? Det vet vi egentlig ikke. Men det er ofte denne typen symptomer, annerledesheter, som først avslører overfor lærere og medelever at noe ikke er helt på stell.
I dag ble budsjettet for Trondheim 2010 lagt frem, med kutt i Barnevernets rammer. Ingen nye stillinger, mindre aktivitet. Trondheim har en stram økonomi, men jeg skal ikke bruke plass på å raljere over hva jeg mener om rødgrønn styring her. Jeg skal derimot påpeke noe jeg tror kan påvirke hvorfor det blir slik.
De fleste politikere har 'en syk mor', enten helt konkret, i nær familie, eller i overført forstand. Det er disse som skaper overskriftene i valgkamp, og ellers også hvis det er grove nok tilstander. Det flommer med valgbrosjyrer fulle av mer eller mindre glade rynkede personer.
Hvor mange politikere er det som har barn under barnevernets vinger? Neppe noe overveldende antall. I de tilfellene barnevernet nevnes så handler det oftest om rus og kriminalitet og ønske om mer penger til politi og psykiatri. Riktignok er det en og annen artikkel og rapport som slås opp med fete typer;
Urovekkende mangler i barnevernet
Fafo-rapporten «Det nye barnevernbyråkratiet» konkluderer med dårlig samarbeid mellom stat og kommune og et mangelfullt tiltaksapparat i barnevernet
Men hva skjer etterpå? En rekke politikere snakker tårevått om satsing innen barnevernet. Men det er ingen av politikerne som pleier barnevernsbarna. De kan ofres. Nå kommer det nok mange innvendinger, men det vises i budsjettene. Kutt igjen.
Ressurssterke voksne maskerer problemet
Foreldre, og politikere, med handlekraft jobber steinhardt for å hjelpe sine egne barn. Skjer det noe i skolesammenheng, eller det oppstår behov for støtte, utredning, diagnostikk, pp-tjeneste eller noe i den gata, ja så står de på helt til en løsning er funnet. Dette er med på å maskere blant annet mangelfull inngripen fra skole og lærere. Det er ikke så rart. Alle de som har stemme til å snakke på vegne av sine, de gjør jo det. Og derigjennom blir barn av ressurssterke foreldre hjulpet, enkeltvis. Når så mange blir hjulpet, ja så vises ikke de store hullene i omsorgen for våre barn like godt. Vi tar jo vare på vår egen syke mor, og barn, må vite.
Tro for all del ikke at jeg mener at lærere og barnehageansatte ikke gjør jobben sin. Tvert imot. Men noen ganger stiller de kanskje litt for mye opp for ressurssterke og kravstore foreldre, og sitter igjen med mindre tid og energi til å virkelig se og melde inn behov til barnevern eller andre instanser når det er behov.
Jeg er selv en kravstor forelder. Og en misfornøyd forelder, hver gang jeg synes skole eller barnehage ikke er gode nok. Kanskje kunne både jeg og noen flere bli litt mindre egoistiske?
Spørsmålet er hvordan engasjerte foreldre kan hjelpe for eksempel barnevernet i Trondheim, eller rettere sagt de barna som trenger hjelp. Burde vi opprettet en konto? En sånn 'ring dette nummeret og bidra til barnevernet'? Eller er det noe annet som kan virke bedre? jeg er mottagelig for initiativ, og villig til å bidra.
Det største problemet er vel fortsatt at det sjelden er noen politikerbarn som trenger barnevernet. Barnas skjebner blir litt som å se på sultkatastrofer på tv. Det er grusomt, vi kan kanskje betale noen kroner til innsamlingen, og så er det bortimot glemt. Det berører ikke hverdagen vår nok. Det er jo ikke beslutningstagernes barn det handler om.
Alle vet jo at forsømte barn er i høyrisikogruppe for å bli svært kostbare for sosialbudsjetter når de vokser opp. Det får ingen effekt på neste års budsjett, men er et klassisk eksempel på å pisse i buksa for å holde seg varm. Og barna som trenger hjelp er ingen hørbar stemme.
Det er nok litt sånn preg på store deler av budsjetter; vi betaler mer og mer for å fange opp problemer etter at de har vokst seg store, men tar oss ikke råd til å fjerne problemer ved roten. Nå ville det kostet pengebeløp, senere vil det koste mange flere menneskeskjebner.
Men så lenge politikerbarna ikke har behov for barnevernet, vil nok politikere fortsatt prioritere sin egen syke mor.
fredag 23. oktober 2009
søndag 4. oktober 2009
Kvinnen i buret
Stereotyp dansk thriller blir gradvis noe mer, og ender med et sug etter oppfølger.Tittel: Kvinnen i buret
Forfatter: Jussi Adler-Olsen
Utgitt: 2007 (2009 norsk utgave)
ISBN: 978-82-03-21210-9
Språk: Bokmål
Sider: 399
Forlag: Aschehoug
Danske thrillere er best på lerret, men sannelig er det noen som kommer bra ut av det på papir også. Kvinnen i buret begynner nokså forsiktig, men griper meg og tvinger meg til å fullføre boken med søvnunderskudd.
Historien er grei nok; Merethe Lynggaard forsvinner sporløst. Hun er ung vakker kvinnelig politiker, med en fortid som også skal bestemme hennes skjebne. Mediene velter seg i spekulasjoner, men den resultatløse etterforskningen konkluderer med at hun antagelig er falt over bord fra fergen mellom Schlesvig-Holstein, og erklærer henne død. Samtidig blir den traumatiserte kriminalinspektøren Carl Mørck ’sparket oppover’ og motvillig satt til å lede en nyopprettet avdeling; ’Q’, for uløste saker av særlig grov karakter. Mørck og hans syriske assistent Assad velger Lynggaardsaken som første utfordring. Sakte men sikkert graver de frem en rekke grusomheter med røtter i de dypeste og mørkeste av menneskelige følelser.
Forfatter Jussi Adler-Olsen vever sammen historier som mot slutten får knyttet de røde trådene skikkelig sammen. Plottet er av ypperste klasse. Noen av grepene i historien er også ganske originale. Når man først kommer inn i historien så leser man fortere og fortere for å se hvordan det går, og håper innerst inne på ’happy ending’.
Karakterene blir man også glad i, på tross av at de fremstår som stereotypier av sorten sliten og traumatisert politimann som ikke fikset samlivet, og utlending som først fremstår som enkel, men overraskende nok har evner og innsikt. Personenes historier er så lite utbrodert at det lukter av en tre-fire oppfølgere for å komme dem skikkelig under huden. Særlig Assad, Mørcks syriske assistent, viser evner og kunnskap som venter på å bli forklart. Løse ender som må knyttes sammen i neste Mørck-historie.
Man kan bli litt lei av Mørcks overtydelige tanker innimellom. De kunne med fordel vært barbert bort. Boken var ingen forelskelse ved første blikk, men jeg er ikke i tvil om at jeg ville kjøpt oppfølgeren på utgivelsesdatoen.
Historien fortelles med et språk som er nærmere filmmanus enn litterært mesterverk, og jeg håper inderlig at dette blir film. Serie også.
torsdag 1. oktober 2009
Jernhelse eller hjernehelse?
Enten har man muskler, eller så har man hjerne. Det fastslås allerede på barneskolen. Nerd eller sportsidiot. Nå viser det seg at spørsmlet om jernhelse, eller hjernehelse ikke er relevant lenger. Det er nemlig to sider av samme sak.
Cyrus Raji ved University of Pittsburgh School of Medicine og kolleger har sjekket sammenhengen mellom overvekt, hjerte-kar-sykdommer og og hjernevekt.
Jo mer du veier, jo mer krymper hjernen din tidlig. Sammenhengen handler om hva som skjer inne i årene dine. Er årene dine rene og pene, slik årene til slanke mennesker oftere er, ja da er sirkulasjonen i hjernen også bedre.
Overvekt krymper hjernen
Men er du overvektig, ja da vises det på MR at hjernen din krymper fortere enn din biologiske alder skulle tilsi.
Rajis studie viste at overvektige personers hjerner ser 16 år eldre ut på MR enn hjernene til slanke mennesker. Så kanskje det er lurt å spare snacks’en til lørdag. Så kanskje ølmage er et tidlig tegn på Alzheimers?
Men skal du først skeie ut med noe søtt, ja da kan det være greit å velge ekte sukker fremfor syntetiske søtningsmidler. Hjernen er nemlig smartere enn du tror. En studie fra Nederland, ved Paul Smeets på University Medical Center Utrecht, viser at selv om du lar deg forvirre av smakene, og kan tro det er sukker, så vil hjernen avsløre juksingen. I studien ble det brukt fMRI, funksjonell MR, for å avsløre forskjeller i hvordan hjernen prosesserer inntrykkene som kommer fra smaken av sukker. Det viser seg at selv når smaksløkene lar seg lure, så vil hjernen holde rede på hva som er tomme kalorier og hva som er ekte vare. Helt konkret var det området caudate som lyste opp ved sukker, men som ikke var interessert i aspartam og sånt.
Hjernen ligger litt foran
Vår lure hjerne forteller også kroppen hva den har i vente, slik at vi kan begynne å bruke ressurser før vi har fått dem, omtrent som å shoppe sko like før lønna sklir inn på konto. En studie gjort ved University of Birmingham sammenlignet effekten av sukker og kunstige søtstoffer på evnen til å trene hard aerobic. Testpersonene fikk smake sukker, eller søtstoff, gjennom å skylle munnen med vann tilsatt en søtsmak.
De som fikk ekte sukker hadde høyere evne til å trene aerobic etterpå, enn de som bare hadde skylt munnen med kunstig søtstoff-vann. Og husk, ingen fikk svelge noe her, det var bare smak. Hjernen oppfatter muligens sukkersmaken som en lovnad om energipåfyll og yter mer allerede når sukkeret er registrert i munnen. Testing av sukkerarter som tilfører energi, men som ikke smaker søtt, hadde samme effekt som søtt sukker. Det økte testpersonenes yteevne.
Også i denne studien ble det brukt fMRI. Her opplevde forskerne tilsvarende aktivering av testpersonenes hjerner, med økt aktivitet av to bestemte kjerner i hjernen, en av dem caudate slik som i den nederlandske studien. Denne aktiveringen skjedde bare ved ekte sukker, søtt eller ikke.
Så kan vi spørre oss hva dette betyr. Skal vi droppe søtstoffet? Vi kan ikke lure kroppen til å tro at den har fått i seg kalorier. Lightprodukter kan være en gre måte å lure seg selv på, men hjernen vet hva den får. Det vi derimot kan utnytte er en annen effekt. Mettheten kommer fortere hvis vi inntar sukkeret i små doser. Så skal du drikke brus til hjernetrimmen, så ta et sugerør også.
Cyrus Raji ved University of Pittsburgh School of Medicine og kolleger har sjekket sammenhengen mellom overvekt, hjerte-kar-sykdommer og og hjernevekt.
Jo mer du veier, jo mer krymper hjernen din tidlig. Sammenhengen handler om hva som skjer inne i årene dine. Er årene dine rene og pene, slik årene til slanke mennesker oftere er, ja da er sirkulasjonen i hjernen også bedre.
Overvekt krymper hjernen
Men er du overvektig, ja da vises det på MR at hjernen din krymper fortere enn din biologiske alder skulle tilsi.
Rajis studie viste at overvektige personers hjerner ser 16 år eldre ut på MR enn hjernene til slanke mennesker. Så kanskje det er lurt å spare snacks’en til lørdag. Så kanskje ølmage er et tidlig tegn på Alzheimers?
Men skal du først skeie ut med noe søtt, ja da kan det være greit å velge ekte sukker fremfor syntetiske søtningsmidler. Hjernen er nemlig smartere enn du tror. En studie fra Nederland, ved Paul Smeets på University Medical Center Utrecht, viser at selv om du lar deg forvirre av smakene, og kan tro det er sukker, så vil hjernen avsløre juksingen. I studien ble det brukt fMRI, funksjonell MR, for å avsløre forskjeller i hvordan hjernen prosesserer inntrykkene som kommer fra smaken av sukker. Det viser seg at selv når smaksløkene lar seg lure, så vil hjernen holde rede på hva som er tomme kalorier og hva som er ekte vare. Helt konkret var det området caudate som lyste opp ved sukker, men som ikke var interessert i aspartam og sånt.
Hjernen ligger litt foran
Vår lure hjerne forteller også kroppen hva den har i vente, slik at vi kan begynne å bruke ressurser før vi har fått dem, omtrent som å shoppe sko like før lønna sklir inn på konto. En studie gjort ved University of Birmingham sammenlignet effekten av sukker og kunstige søtstoffer på evnen til å trene hard aerobic. Testpersonene fikk smake sukker, eller søtstoff, gjennom å skylle munnen med vann tilsatt en søtsmak.
De som fikk ekte sukker hadde høyere evne til å trene aerobic etterpå, enn de som bare hadde skylt munnen med kunstig søtstoff-vann. Og husk, ingen fikk svelge noe her, det var bare smak. Hjernen oppfatter muligens sukkersmaken som en lovnad om energipåfyll og yter mer allerede når sukkeret er registrert i munnen. Testing av sukkerarter som tilfører energi, men som ikke smaker søtt, hadde samme effekt som søtt sukker. Det økte testpersonenes yteevne.
Også i denne studien ble det brukt fMRI. Her opplevde forskerne tilsvarende aktivering av testpersonenes hjerner, med økt aktivitet av to bestemte kjerner i hjernen, en av dem caudate slik som i den nederlandske studien. Denne aktiveringen skjedde bare ved ekte sukker, søtt eller ikke.
Så kan vi spørre oss hva dette betyr. Skal vi droppe søtstoffet? Vi kan ikke lure kroppen til å tro at den har fått i seg kalorier. Lightprodukter kan være en gre måte å lure seg selv på, men hjernen vet hva den får. Det vi derimot kan utnytte er en annen effekt. Mettheten kommer fortere hvis vi inntar sukkeret i små doser. Så skal du drikke brus til hjernetrimmen, så ta et sugerør også.
torsdag 24. september 2009
Frimurer-koden
DaVincikoden har fått en lillesøster; Frimurer koden. Dan Browns nye bok The lost symbol vil ikke skape det samme hysteriet, men jeg skjønner at jeg trenger minst et par uker på å få sett Washington DC i all sin (symbolske) prakt.
Gjennom bokens dissekering av Washington DCs historie og arkitektur, pløyes en tolvtimers mareritt-thriller som er svært lik DaVinci koden i struktur, bare satt i annet landskap. Veven av uendelige mengder av referanser i religion og vitenskap tråkles til slutt sammen i en altomfattende forståelse av hva alle religioners innvidde personer egentlig har forstått. Her vil lesermassen deles i to; de som tenker at joda dette høres egentlig ganske lurt ut, og de som tenker...for no sprøyt...Jeg skal ikke avsløre hva jeg falt ned på.
Likevel;
Dan Brown skulle tatt på seg et lærebokprosjekt, for boka er en overbevisende måte å løfte frem og vri og vende på sider av religionsfaget og vitenskapshistorien som ellers er i ferd med å bli faset ut fra barneskole og exphil.
Dette er drøyt 500 sider med religionshistorie, og et utall referanser til bøker som er hakket for nerdete (les: for spesielt interesserte, new age-mystikere, religiøse fanatikere etc) til at selv jeg har lest dem. Likevel er det sjelden det blir så overveldende religionsoppramsing at jeg skummer over avsnitt. Det er en sammenhengende og hesblesende historie som har en tynn rød tråd gjennom seg som bærer og finner mening gjennom all symbolikken.
Jeg er fristet til å sammenligne den mellommenneskelig historien i dette med en trestamme, den bærer hele treet, men du ser den knapt på grunn av alt løvet. Mot slutten av boka felles løvet, og den personlige historien kulminerer i en blanding av skrivekunst og ord-ornamentering, men jeg tenker likevel sterk i sin rå enkelhet.
Det som faktisk er litt gøy er når det underbygges hvordan bibelen kan leses som en oppskrift på god vitenskap, og vitenskapelige stjerner løfter frem religionen i uendelige skrifter. Denne typen filosofiske betraktninger rekker man liksom aldri å komme til i exphil, men jeg tror nok det ville skapt litt større interesse enn dagens tosidighet der vitenskap og religion fremholdes som to ekstreme motsetninger. Sammen med den mellommenneskelige thrilleren er dette det som berger boka.
Noen ganger blir jeg nesten overbevist om at Dan Brown faktisk har lest en hel del av alle de verkene han siterer og nester sammen i en historie som mer enn noe annet er en sammenhengende glorifisering av frimurere, 'founding'fathers' og USA generelt, med vekt på en eventyrlig renvaskelse av frimurernes moralske ståsted i verden. En tar seg nesten i å le av de innsiktsløse kritikkene man har lest av frimureriets mystiske ritualer. Selvsagt tjener de den ultimate godheten, sannheten og håpet. Så dustete av meg å tenke noe annet, bare fordi de drikker vin av hodeskaller..
Og for de som har etterlyst twitterbøker...joda, det dukker opp en twitterreferanse også, så vidunderlig malplassert at man tenker: javel, så klarte han å få inn en twitter-referanse sånn helt på slutten av manusjobben.
Da jeg leste DaVincikoden ble en bitteliten forkjølelse til to 'influensa'-sengeliggende dager for å få lest ferdig. Denne gangen gikk det helt greit å lese boka stykkevis og delt.
The lost symbol er DaVinci koden 2. Den funker, men når ikke helt opp.
torsdag 10. september 2009
Bakermester Erna
Valget er enkelt. Det handler om hvem som kan styre, og her følger en enkel forklaring: Å styre landet er analogt med å håndtere et juleverksted.
Se for deg at du har invitert 25 barn i ulike alder til pepperkakebaking. Dette er et veldedig prosjekt der noen av pepperkakene skal gå til syke eldre på gamlehjemmet nedi gata.
Planen er å få til en boks med hundre pepperkake menn og kvinner.
Da gjelder det å motivere og håndtere alle de ulike barna til å gjøre sitt beste.
Noen av barna nekter å bake til andre enn seg selv, mens andre svært gjerne vil glede de eldre. Enkelte vil bare bake pepperkakegriser, mens andre vil lage en kunstferdig kreasjon som mest ligner på et Hans og Grete-hus.
Barna på juleverkstedet kan både sammenlignes med skolebarn, og bedrifter. Pepperkakeproduksjonen for de eldre er skatteinngangen, som jo avhenger av innbyggernes produksjon.I valgkapen nå så er det en grei forskjell mellom rød og blå side. De røde mener pepperkakeantallet er bestemt på forhånd, mens de blå mener pepperkakeproduksjonen kan vokse med rett ledelse og motivasjon..
Så spørs det da, hvordan lederen håndterer og motiverer de ulike barna. Og er hun dyktig, så klarer hun å få alle til å jobbe godt og bake ekstra mange kaker.
Kanskje sier hun at de som baker tre kaker, skal få beholde to selv. De som baker ti, får beholde 7. Eller hun sier at alle bare får beholde 2 uansett hvor mye de baker. Motivasjonen vil selvsagt variere. Spørsmålet er hvilket system som gir flest kaker til gamlehjemmet.
Kakene til gamlehjemmet er sammenlignbart med størrelsen på skatteinngangen, altså hvor mye vi har å rutte med i spleiselaget som også kalles velferdsstaten.
Det er her valgkampens hamrende retorikk ikke klarer å fange opp nyansene i de ulike partienes måte å tenke omkring motivasjon av innbyggere og bedrifter.
Alle er jo enige om at velferdsstaten skal være god, spørsmålet er bare hvem som klarer å lede pepperkakebakingen best.
En lett blanding av lederskap og belønning fungerer nok best. En liten pisk også, for de som ikke viser vilje til deltagelse, kan jo ikke få med seg en kjempeboks hjem.
Hvem tror at barn kan motiveres til å samles rundt bordet med beskjed om å bake, og gi alt til gamlehjemmet? Noen få vil nok gjøre det, men ikke alle, med et resultat som er magert.
Det som fungerer er å legge til rette for alle, slik at fornøyde barn baker masse for seg selv OG gamlehjemmet. Da vinner alle.
Man må spille på lag med de som står for evnen til å produsere. Og de ’særingene’
Som bare ville bake pepperkakehus i stedet for menn og koner? En dialog om hva som skal til er nok veien å gå, kanskje finner man en enighet om å bake noen kaker først, for deretter å la barnet utfolde sin kreativitet. Resultatet er at alle føler glede og mestring over produksjon og utfoldelse.
Og med alle barna i arbeid rundt bordet, så kreves det færre til å passe på dem (les mindre kriminalitet og NAV-behov).
Litt uti bakesamlingen så banker det på døra.
En gjeng med barn som ikke var invitert dukker opp. De vil også være med.
Hva gjør man da? Det er mange. Mengden pepperkakedeig er konstant. Skal man invitere alle? Det er jo gjerne sånn at det vil gå greit om noen flere dukker opp til en fest, men på et gitt punkt så utarter det hele til kaos. Hvordan man skal håndtere mange uinviterte gjester er et vanskelig spørsmål. Like vanskelig, og analogt med strømmen av flyktninger og asylsøkere.
Spør man de andre barna hva de synes? Har man planlagt for en mulig økning i antall barn på festen? Setter man en grense på hvor mange? Hvordan velger man dem ut?
Fritt innslipp vil ganske sikkert resultere i kaos, og totalt sett færre antall pepperkaker. Kanskje er noen av barna ekstra gode på kakebaking? Kan man finne en måte å inkludere dem steg for steg? Med stram håndterting og grundig sjekk av de nye barnas motivasjonsfaktorer så kan festen resultere i kjempebakst. Med fri åpning av dørene så er man garantert kaos.
Så er spørsmålet…hva gjør man med de som har bakt pepperkaker hjemme og har med en egen boks full som de ønsker å gi til gamlehjemmet? Man takker og bukker, selvsagt. Frivillig initiativ skal ikke kveles, da dør det. Frivillig innsats er ikke noe man skalter og valter med.
Spørsmålet om hvordan man skal styre et land er omtrent som å styre et juleverksted. Antallet som trengs for å holde styr på gjengen er avhengig av hvilken pedagogisk linje man velger. Motiverende stram ledelse er den minst personkrevende måten, den som tilsvarer en slank stat. Jo mindre man spiller på lag med barnas indre motivasjon, jo flere kreves det til å holde styr på barna.
Man kan ikke tyne barn til å bake pepperkaker vis de ikke er interessert selv. Like lite som man kan tyne bedriftsledere til å øke antall ansatte hvis de ikke har økonomiske rammer for å gjøre det. Eller skape glød i skolebarn som ikke blir sett som individer med hver sine behov.
Det er bare en leder i denne valgkampen som representerer en politikk som er akkurat passe blanding av motivasjon og styring, og det er Erna.
Med Erna som bakermester blir det flest pepperkaker til gamlehjemmet og flest fornøyde og mette barn. Det er den kombinasjonen vi trenger.
Se for deg at du har invitert 25 barn i ulike alder til pepperkakebaking. Dette er et veldedig prosjekt der noen av pepperkakene skal gå til syke eldre på gamlehjemmet nedi gata.
Planen er å få til en boks med hundre pepperkake menn og kvinner.
Da gjelder det å motivere og håndtere alle de ulike barna til å gjøre sitt beste.
Noen av barna nekter å bake til andre enn seg selv, mens andre svært gjerne vil glede de eldre. Enkelte vil bare bake pepperkakegriser, mens andre vil lage en kunstferdig kreasjon som mest ligner på et Hans og Grete-hus.
Barna på juleverkstedet kan både sammenlignes med skolebarn, og bedrifter. Pepperkakeproduksjonen for de eldre er skatteinngangen, som jo avhenger av innbyggernes produksjon.I valgkapen nå så er det en grei forskjell mellom rød og blå side. De røde mener pepperkakeantallet er bestemt på forhånd, mens de blå mener pepperkakeproduksjonen kan vokse med rett ledelse og motivasjon..
Så spørs det da, hvordan lederen håndterer og motiverer de ulike barna. Og er hun dyktig, så klarer hun å få alle til å jobbe godt og bake ekstra mange kaker.
Kanskje sier hun at de som baker tre kaker, skal få beholde to selv. De som baker ti, får beholde 7. Eller hun sier at alle bare får beholde 2 uansett hvor mye de baker. Motivasjonen vil selvsagt variere. Spørsmålet er hvilket system som gir flest kaker til gamlehjemmet.
Kakene til gamlehjemmet er sammenlignbart med størrelsen på skatteinngangen, altså hvor mye vi har å rutte med i spleiselaget som også kalles velferdsstaten.
Det er her valgkampens hamrende retorikk ikke klarer å fange opp nyansene i de ulike partienes måte å tenke omkring motivasjon av innbyggere og bedrifter.
Alle er jo enige om at velferdsstaten skal være god, spørsmålet er bare hvem som klarer å lede pepperkakebakingen best.
En lett blanding av lederskap og belønning fungerer nok best. En liten pisk også, for de som ikke viser vilje til deltagelse, kan jo ikke få med seg en kjempeboks hjem.
Hvem tror at barn kan motiveres til å samles rundt bordet med beskjed om å bake, og gi alt til gamlehjemmet? Noen få vil nok gjøre det, men ikke alle, med et resultat som er magert.
Det som fungerer er å legge til rette for alle, slik at fornøyde barn baker masse for seg selv OG gamlehjemmet. Da vinner alle.
Man må spille på lag med de som står for evnen til å produsere. Og de ’særingene’
Som bare ville bake pepperkakehus i stedet for menn og koner? En dialog om hva som skal til er nok veien å gå, kanskje finner man en enighet om å bake noen kaker først, for deretter å la barnet utfolde sin kreativitet. Resultatet er at alle føler glede og mestring over produksjon og utfoldelse.
Og med alle barna i arbeid rundt bordet, så kreves det færre til å passe på dem (les mindre kriminalitet og NAV-behov).
Litt uti bakesamlingen så banker det på døra.
En gjeng med barn som ikke var invitert dukker opp. De vil også være med.
Hva gjør man da? Det er mange. Mengden pepperkakedeig er konstant. Skal man invitere alle? Det er jo gjerne sånn at det vil gå greit om noen flere dukker opp til en fest, men på et gitt punkt så utarter det hele til kaos. Hvordan man skal håndtere mange uinviterte gjester er et vanskelig spørsmål. Like vanskelig, og analogt med strømmen av flyktninger og asylsøkere.
Spør man de andre barna hva de synes? Har man planlagt for en mulig økning i antall barn på festen? Setter man en grense på hvor mange? Hvordan velger man dem ut?
Fritt innslipp vil ganske sikkert resultere i kaos, og totalt sett færre antall pepperkaker. Kanskje er noen av barna ekstra gode på kakebaking? Kan man finne en måte å inkludere dem steg for steg? Med stram håndterting og grundig sjekk av de nye barnas motivasjonsfaktorer så kan festen resultere i kjempebakst. Med fri åpning av dørene så er man garantert kaos.
Så er spørsmålet…hva gjør man med de som har bakt pepperkaker hjemme og har med en egen boks full som de ønsker å gi til gamlehjemmet? Man takker og bukker, selvsagt. Frivillig initiativ skal ikke kveles, da dør det. Frivillig innsats er ikke noe man skalter og valter med.
Spørsmålet om hvordan man skal styre et land er omtrent som å styre et juleverksted. Antallet som trengs for å holde styr på gjengen er avhengig av hvilken pedagogisk linje man velger. Motiverende stram ledelse er den minst personkrevende måten, den som tilsvarer en slank stat. Jo mindre man spiller på lag med barnas indre motivasjon, jo flere kreves det til å holde styr på barna.
Man kan ikke tyne barn til å bake pepperkaker vis de ikke er interessert selv. Like lite som man kan tyne bedriftsledere til å øke antall ansatte hvis de ikke har økonomiske rammer for å gjøre det. Eller skape glød i skolebarn som ikke blir sett som individer med hver sine behov.
Det er bare en leder i denne valgkampen som representerer en politikk som er akkurat passe blanding av motivasjon og styring, og det er Erna.
Med Erna som bakermester blir det flest pepperkaker til gamlehjemmet og flest fornøyde og mette barn. Det er den kombinasjonen vi trenger.
onsdag 19. august 2009
Klipp i stykker U-loven, den er avlegs
Superforsker Sokolova vil søke nytt opphold i Norge, og alle på NTNU ønsker henne hjertelig velkommen tilbake. Utlendingsnemnda (UNE) har endelig besluttet å ikke anke saken mot henne videre.
Det er klart, ...før hun kan komme tilbake må hun søke opphold på nytt, fordi det som etterhvert ble en liten merknad i forhold til utlendingsloven, kostet henne tilgangen til Europa, hele Schengenområdet, og en forsinkelse i forskningsprosjektet innen satelittkommunikasjon.
Det som etterhvert ble en juridisk farse handler egentlig om et lovverk som ikke er i takt med tiden. Utlendingsloven trenger ikke bare de kontinuerlige revisjonene som stort sett har handlet om å forhindre nye uønskede borgere. Loven er helt på sidelinjen i forhold til Norges behov for kvalitetsarbeidskraft.
Sokolovasaken viser dette tydelig. Det hun gjorde feil var å få oppholdstillatelse på familiegjenforeningsgrunnlag. Da hun og mannen gikk hver sin vei var hans oppholdsgrunnlag sikkert, mens hennes forsvant. Hun hadde bare opphold her på grunnlag av sin relasjon til mannen.
Dette harmonerer dårlig med våre ønsker om å rekruttere familier til landet. Par som er etablerte med utdannelse og en karriere foran seg her til lands.
Hvorfor får ikke slike par hver sin likeverdige oppholdstillatelse?
I dag er det stort sett kvinner som sliter under dette, for fortsatt er det oftest menn som først får jobbtilbud her, og så kommer kona etter.
En ventet lovendring, som nylig var på høring, antyder at også samboerskap skal kunne telle som grunnlag for familiegjenforening...men da bare hvis man kan bevise samboerskapet gjennom blant annet felles adresse gjennom flere år.
Årsaken til utkastelsen av Sokolova var jo at Utlendingsnemnda mente Sokolova hadde brutt utlendingsloven, blant annet fordi hun hadde pendlet...slik forskerpar ofte gjør. Ifølge UNE var pendling uforenlig med å få innvilget opphold på grunnlag av familiegjenforening. Separat opppholdsstatus ville forhindret slike saker.
Hvor i loven reflekteres ønsket vårt om å faktisk flytte disse menneskene til Norge?
Hvorfor kan ikke forskerpar som også tildels har bodd ulike steder fordi en forskerkarriere innebærer nettopp det til tider, få hver sine oppholdstillatelser på tross av at de er par?
Alle vil, men ingen får til
Høyre lanserte i vår et dokument 8 forslag om å lage et 'hurtigspor for forskere'.
Slik fotballspillere har.
Forslaget ble nedstemt, men debatten i stortinget viste at alle var enige i intensjonene i forslaget. Så hvorfor skjer det ingenting på denne fronten?
Kanskje fordi det samme lovverket skal brukes til både å snøre sammen åpningen for flyktininger og asylsøkere og samtidig rulle ut en rød løper for nødvendig og sterkt ønsket arbeidskraft.
Jeg tror det er på tide å splitte utlendingsloven, slik at to helt ulike intensjoner i forhold til samfunnsutviklingen håndteres på hver sin kant.
Slik det fungerer nå må for eksempel identitetsløse asylsøkere og toppforskere gjennom samme mølla for å få papirer her i landet. Hvorfor? En forsker som får jobbtilbud i Norge har allerede en ekstremt veldokumentert identitet...det er nettopp bakgrunnen som gjør dem så ønsket.
Så hvorfor skal de da vente i evigheter på å få personnummeret som er nøkkelen til deltagelse i et vanlig liv her i landet? I Oslo tar det riktignok bare et par uker for de som benytter servicesenteret...men det fjerner likevel ikke spørsmålet om hvorfor man ikke får tildelt inngangsbilletten til samfunns og arbeidsliv samtidig med arbeids- og oppholdstillatelsen?
Vi har såvidt innsett behovet for internasjonal arbeidskraft her i landet, men enda har vi ikke forstått at det krever en god del nytenking i forhold til hvordan vi tar imot våre nye arbeidstagere.
Alle som kommer hit med en ansettelseskontrakt i lomma burde fått personnummer ved ankomst, og opphold på selvstendig grunnlag.
Samtidig skader det ikke å tenke på alle de kvinnene som blir værende i grusomme ekteskap for å slippe å bli kastet ut. Kvinner som kanskje har eget nettverk, og jobb, men som ikke var den i familien som først fikk jobben her i landet.
Jeg vil gjerne forske videre ved NTNU, sier Sokolova.
Denne gangen søker hun opphold på eget grunnlag, så da må det vel gå bra.
Det er klart, ...før hun kan komme tilbake må hun søke opphold på nytt, fordi det som etterhvert ble en liten merknad i forhold til utlendingsloven, kostet henne tilgangen til Europa, hele Schengenområdet, og en forsinkelse i forskningsprosjektet innen satelittkommunikasjon.
Det som etterhvert ble en juridisk farse handler egentlig om et lovverk som ikke er i takt med tiden. Utlendingsloven trenger ikke bare de kontinuerlige revisjonene som stort sett har handlet om å forhindre nye uønskede borgere. Loven er helt på sidelinjen i forhold til Norges behov for kvalitetsarbeidskraft.
Sokolovasaken viser dette tydelig. Det hun gjorde feil var å få oppholdstillatelse på familiegjenforeningsgrunnlag. Da hun og mannen gikk hver sin vei var hans oppholdsgrunnlag sikkert, mens hennes forsvant. Hun hadde bare opphold her på grunnlag av sin relasjon til mannen.
Dette harmonerer dårlig med våre ønsker om å rekruttere familier til landet. Par som er etablerte med utdannelse og en karriere foran seg her til lands.
Hvorfor får ikke slike par hver sin likeverdige oppholdstillatelse?
I dag er det stort sett kvinner som sliter under dette, for fortsatt er det oftest menn som først får jobbtilbud her, og så kommer kona etter.
En ventet lovendring, som nylig var på høring, antyder at også samboerskap skal kunne telle som grunnlag for familiegjenforening...men da bare hvis man kan bevise samboerskapet gjennom blant annet felles adresse gjennom flere år.
Årsaken til utkastelsen av Sokolova var jo at Utlendingsnemnda mente Sokolova hadde brutt utlendingsloven, blant annet fordi hun hadde pendlet...slik forskerpar ofte gjør. Ifølge UNE var pendling uforenlig med å få innvilget opphold på grunnlag av familiegjenforening. Separat opppholdsstatus ville forhindret slike saker.
Hvor i loven reflekteres ønsket vårt om å faktisk flytte disse menneskene til Norge?
Hvorfor kan ikke forskerpar som også tildels har bodd ulike steder fordi en forskerkarriere innebærer nettopp det til tider, få hver sine oppholdstillatelser på tross av at de er par?
Alle vil, men ingen får til
Høyre lanserte i vår et dokument 8 forslag om å lage et 'hurtigspor for forskere'.
Slik fotballspillere har.
Forslaget ble nedstemt, men debatten i stortinget viste at alle var enige i intensjonene i forslaget. Så hvorfor skjer det ingenting på denne fronten?
Kanskje fordi det samme lovverket skal brukes til både å snøre sammen åpningen for flyktininger og asylsøkere og samtidig rulle ut en rød løper for nødvendig og sterkt ønsket arbeidskraft.
Jeg tror det er på tide å splitte utlendingsloven, slik at to helt ulike intensjoner i forhold til samfunnsutviklingen håndteres på hver sin kant.
Slik det fungerer nå må for eksempel identitetsløse asylsøkere og toppforskere gjennom samme mølla for å få papirer her i landet. Hvorfor? En forsker som får jobbtilbud i Norge har allerede en ekstremt veldokumentert identitet...det er nettopp bakgrunnen som gjør dem så ønsket.
Så hvorfor skal de da vente i evigheter på å få personnummeret som er nøkkelen til deltagelse i et vanlig liv her i landet? I Oslo tar det riktignok bare et par uker for de som benytter servicesenteret...men det fjerner likevel ikke spørsmålet om hvorfor man ikke får tildelt inngangsbilletten til samfunns og arbeidsliv samtidig med arbeids- og oppholdstillatelsen?
Vi har såvidt innsett behovet for internasjonal arbeidskraft her i landet, men enda har vi ikke forstått at det krever en god del nytenking i forhold til hvordan vi tar imot våre nye arbeidstagere.
Alle som kommer hit med en ansettelseskontrakt i lomma burde fått personnummer ved ankomst, og opphold på selvstendig grunnlag.
Samtidig skader det ikke å tenke på alle de kvinnene som blir værende i grusomme ekteskap for å slippe å bli kastet ut. Kvinner som kanskje har eget nettverk, og jobb, men som ikke var den i familien som først fikk jobben her i landet.
Jeg vil gjerne forske videre ved NTNU, sier Sokolova.
Denne gangen søker hun opphold på eget grunnlag, så da må det vel gå bra.
fredag 7. august 2009
Svinaktig dårlig vaksineavtale for Norge
Fløyelspiken spår en ny Akersak.
Regjeringen har gitt GSK (GlaxoSmithKline), vaksineprodusenten som skal berge oss fra svineinfluesaen, erstatningsfrihet...altså de slipper erstatning hvis vaksinen ikke virker som den skal.
Hmm. Vet regjeringen hva de gjør?
Vaksinen til H1N1 lages på basis av H5N1-vaksinen. Man tar ut et virus og erstatter med et annet. H5N1-vaksinen er gjennomtestet og sikker ifølge EMEA (European Medicines Agency)...eller som de sier i en pressemelding:
Decades of experience with seasonal influenza vaccines indicate that insertion of a new strain in a vaccine, as will apply with the change from H5N1 to H1N1 in the mock-up vaccines, should not substantially affect the safety or level of protection offered
Nå er det sånn at de som skal gi kontrollorganene kliniske data som grunnlag for å godkjenne sikkerheten i vaksinen OGSÅ leveres av samme selska som produserer svineinfluensavaksinen.
Fra samme pressemelding fra EMEA: ... In addition to the mock-up vaccines, a number of other pandemic influenza vaccines are currently under development, and preliminary data from GlaxoSmithKline and Sanofi Pasteur are also being assessed by the Committee on an accelerated basis..
Og dette er jo ikke en uvanlig praksis, det er sånn farma-industrien jobber, MEN det som er verdt å se på er kombinasjonene av GSKs antatte overskudd på 20 milliarder...og vår egen regjerings snille avtale der GSK, som produsent av vaksinen, FRITAS fra erstatningsansvar hvis vaksinen ikke virker som den skal.
For å oppsummere:
GSK lager vaksine.
GSK sjekker vaksine.
GSK selger vaksine for 20 milliarder.
Norge kjøper vaksine.
Norge frasier seg retten til å klage på produktet som er produsert og testet av et og samme firma.
Hmm.
Det blir kanskje en del mat for journalister når resultatene av vaksineprogrammet kommer. Jeg venter meg både saker av typen:
'Vaksinen virket ikke-tok min mors liv'
'Vaksinen virket ikke som den skulle-ødela mitt liv'
Og hvem må betale erstatningen? JO det må norske skattebetalere fordi den rødgrønne regjeringen IKKE lar produsenten sitte med erstatningsansvaret for sitt produkt.
Regjeringen har gitt GSK (GlaxoSmithKline), vaksineprodusenten som skal berge oss fra svineinfluesaen, erstatningsfrihet...altså de slipper erstatning hvis vaksinen ikke virker som den skal.
Hmm. Vet regjeringen hva de gjør?
Vaksinen til H1N1 lages på basis av H5N1-vaksinen. Man tar ut et virus og erstatter med et annet. H5N1-vaksinen er gjennomtestet og sikker ifølge EMEA (European Medicines Agency)...eller som de sier i en pressemelding:
Decades of experience with seasonal influenza vaccines indicate that insertion of a new strain in a vaccine, as will apply with the change from H5N1 to H1N1 in the mock-up vaccines, should not substantially affect the safety or level of protection offered
Nå er det sånn at de som skal gi kontrollorganene kliniske data som grunnlag for å godkjenne sikkerheten i vaksinen OGSÅ leveres av samme selska som produserer svineinfluensavaksinen.
Fra samme pressemelding fra EMEA: ... In addition to the mock-up vaccines, a number of other pandemic influenza vaccines are currently under development, and preliminary data from GlaxoSmithKline and Sanofi Pasteur are also being assessed by the Committee on an accelerated basis..
Og dette er jo ikke en uvanlig praksis, det er sånn farma-industrien jobber, MEN det som er verdt å se på er kombinasjonene av GSKs antatte overskudd på 20 milliarder...og vår egen regjerings snille avtale der GSK, som produsent av vaksinen, FRITAS fra erstatningsansvar hvis vaksinen ikke virker som den skal.
For å oppsummere:
GSK lager vaksine.
GSK sjekker vaksine.
GSK selger vaksine for 20 milliarder.
Norge kjøper vaksine.
Norge frasier seg retten til å klage på produktet som er produsert og testet av et og samme firma.
Hmm.
Det blir kanskje en del mat for journalister når resultatene av vaksineprogrammet kommer. Jeg venter meg både saker av typen:
'Vaksinen virket ikke-tok min mors liv'
'Vaksinen virket ikke som den skulle-ødela mitt liv'
Og hvem må betale erstatningen? JO det må norske skattebetalere fordi den rødgrønne regjeringen IKKE lar produsenten sitte med erstatningsansvaret for sitt produkt.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
