Medias oppdragelse av foreldre

Ikke rart det genererer treff nå vi kan lese om 'Hvordan får vi barnet til å sove?'

Er det noe alle foreldre lurer på så er det nettopp dette, barn og søvn...eller egentlig barn og egen søvn. Man blir relativt ensporet når nettene blir lange i forhold til søvnen man får.

Jeg er der selv nå. Toåringen har nylig entret trassalderen...eller, det var det jeg trodde inntil jeg oppdaget en ny jeksel i dag. Samma det; søvn er noe som verdsettes høyere enn det meste for tiden, en etterspurt mangelvare.

Terapeuter står i kø i media for å fortelle meg hva jeg skal gjøre med mine barn. Når terapeuten Teigen skal pålegge meg å ikke forlate mitt skrikende barn i sengen sin, da lurer jeg på hvor grensene går for å stille foreldre i skammekroken. Eller om Teigen har barn.

Jeg kan beskrive kvelder i detalj, der det helt klart har vært sunnere for både mor og barn at barn har fått ligge skrikende alene i sengen sin ett minutt eller flere før knøttet endelig fant roen. Sånt krever to sett sammenbitte tenner, og vilje til å tenke med hodet i stedet for mage og hjerte. For det er kortvarig.

Den selvtilliten hadde jeg ikke i første omgang; eldstejenta mi har faktisk aldri ligget skrikende i senga si, hun ble ammet til nærmere toårsalderen og lest for i timevis, hver eneste kveld, før hun sovnet. Som regel etter at mamman eller pappaen hadde sloknet ved siden av, av utmattelse og mummihistorier. Jeg tror faktisk jeg kan en tolv-fjorten mummibøker utenat enda, og den jenta er nå 8.

Jeg har nå sluttet å være skeptisk til skriking før søvn, og en del andre ting som terapeuter advarer mot.

Men jeg er fortsatt skeptisk til praksisen med å gi allergimedisin til barn som skal delta på interkontinentale flyvninger. Samtidig kan jeg godt se for meg at flere medpassasjerer, og antagelig også en del foreldre, til tider ønsker seg terrorister fremfor umedisinerte barn, eventuelt likestiller fenomenene. Så kan man kritisere foreldre som tar med barn på lange flyvninger, ..men kjære vene. Skal vi bli huleboere igjen?

Bilferie er nok enda værre.

Om et par uker kommer nok debatten med rådene som deler foreldre i ulike leire:

1) De som håper barna ikke blir bilsyke og sverger til DVD i baksetet.

2) De som utstyrer seg med en gave for hver time barnet takler, og har sangbok og leker klare for enhver opplevelse, som teller brøytestikker, sauer og røde biler.

3) De som biter tennene sammen og sier til seg selv at barna får tåle bilturen, og håper at skrikingen gir seg underveis når barnet venner seg til situasjonen.

4) Og ytterst på statistikken de som setter bilen hjemme og pakker barna på sykkelen og i sykkelvognen.

Sistnevnte gruppe er de samme som jeg passerer på vei fra barnehagen til jobb, de som har syklet med vogn gjennom hele den rødgrønne brøyteskandalen, genetiske vikinger med klippekort på sportsbutikker og nøstebarn, vasker tøybleier etter kvalitetstiden med barna før de gjennomfører doktorgraden på kveldstid. De er marginale og jeg er usikker på om jeg klarer å bli misunnelig. Bare les MAMMA eller Foreldre & Barn, du treffer en slik familie der hver gang.

Selv har jeg vokst opp i en bil mellom Trondheim og Nordnorge i kategori 3, mens mine barn veksler mellom kategori 1 og 2, og nattekjøring på vei til Vesterålen.

Foreldreoppdragelsen vil ingen ende ta i media. Vi har jo knipset bort alle kvinnenettverk og innført pappaer i oppdragelsen, så et eller annet sted må vi jo få svaret på hva vi skal gjøre når vi krangler om hvorvidt vi skal gå inn til det skrikende barnet, og om det vil skade henne for livet å skrike enda fem minutter.

Svar får vi nok av i avisene, og varierende grad av forsker- og terapeutstøttede råd, men jeg nekter å ta imot mer. Foreldre som meg vil ikke ha flere forståsegpåere, vi vil bare ha søvn. Sammenhengende. I 8 timer.

Hvis jeg finner det ultimate svaret så skal jeg fortelle om det, i media.