ARIs kvekking er lyden av hermegås.

Det var en gang en komiker, en gresk en.

ARIstofanes het han.

Vår tids ARI er står ved hans knær og ser opp.
Vil bli like morsomt refsende.

Forskjellen er at Aristofanes var en ekte litteraturkritiker. En komiker med sans for å spille opp alle samfunnsnivåene til hovedroller. Han tenkte egne geniale tanker.

ARIs forsøk på å være genialt utsidig til sin litterære samtid og samfunnsånd ender med plagiat. Angrepet på Loe er ren ripp-off. Og ikke bare det, det er gammelt også.

'Froskene' het en av de største komediene Aristofanes skrev. 405 år før Kristus vant stykket Dionysosfestivalen, den årlige tevlingen i teaterstykker. Den tidens Nobelpris i litteratur.

Aristofanes skjeller ut sin samtid gjennom en fortelling som handler om hvordan guden Dionysos føler seg tvunget til å dra ned i dødsriket for å hente frem Euripides, en gammel god forfatter, fordi alt samtiden kan bidra med er lavmål.

Sentralt er konkurransen mellom de to forfatterne Aeschylos og Euripides. Eller Ari og Erlend om man vil.

Dette stykket er manus for ARI.
ARI kopierer.

Ikke bare det, han viser overmot.

Overmot, hybris, var den største synd i det samfunn ARIstofanes levde i. Et stykke krimminalitet man skulle dømmes for. Straff for overmot ble bestemt fordi slik en overdreven stolthet gjerne endte med voldelige handlinger for de involverte. De var kloke i de gamle grekerne.

Loe er muligens et furubord, men ARI er et krøllete blåpapir, av typen som har gått av moten.

Jeg beundrer ARIs bruk av språket vårt, pathos i voksne porsjoner. Plagiatet derimot har jeg bare én respons til; lun og frydefull A4-latter.

'Froskene' anbefales for dere som liker Monty Python. Samme type humor, og minst like kvasst skrevet, på tross av at vi henter frem en historie fra mer enn 2400 år tilbake.