Barndommen er brutal.
Og den varer lenger enn før.
Ihvertfall er det ganske mange som sliter med å bli voksne. Og selv de som mener de har blitt voksne har kanskje ikke de egenskapene vi forventer av forbilder for livsførsel. For hva er det vi ser?
Enhver avis kan fortelle deg, med stygge tall, hva sannsynligheten er for at du har havnet på et eller annet skråplan. Enten det er barbie-dop eller gammeldags dop.
Ethvert glossy magasin forteller deg både hvordan du skal være, og hvordan du kan bli som Brad, Angelina, Zac eller Vanessa..eller andre stjerneforbilder du måtte ha.
Politikere, lærere, eldre og andre som i tidligere tider ble lyttet til og respektert er nå populære bilder på dart-skiver, eller offer for all annen type generell hån, kritikk og nedsettende omtale.
Det kan synes som det eneste vi trenger av kunnskap er statistikk. Det eneste vi trenger av erfaring er av sexuell karakter, og alt vi trenger å ha innsikt i er offentlige personers privatliv.
Leste i dag at hjemmelekser øker forskjeller. Javel. Forby det davel. Ikke bruk tid på å tenke omkring fenomenet. Dét hjelper ikke de som trenger det
Forsknings-optimist som jeg er, mener jeg det er en del ting det vanskelig kan være behov for forskning på for å se mønstre. Selvsagt vil det være sånn at ressursterke hjem gir bedre leksestøtte. Det er både sant og synd, men det er dessverre ikke sånn at vi kan vedta at ingen skal få oppøve sine evner på fritida. Vi bør heller være glad for at noen fortsatt gjør det.
Blant kommentarene til artikkelen er det familier der man gjerne skulle droppet lekser fordi man har så mye annet på tapetet etter skoletid.
Det er jo sånn i Norge at en god del mennesker kvier seg for å oppføre seg ordentlig, jobbe hardt eller ta vare på sine egne, fordi man da kan gå glipp av sine velfortjente rettigheter. Det er faktisk en foreldreopgave å hjelpe sine små opp og inn i voksenlivet
I en annen av dagnes artikler leser jeg om dagens apotek-ran .
Inne på apoteket holdt den hepatittsmittede 40-åringen fram en blodig sprøyte og denne håndskrevne lappen, for å true til seg morfinpreparatet dolcontin.
Både artikkelen og kommentarene til den fokuserer på mannens skrivefeil på lappen. 'Dollkomtin'. De færreste av oss vet hvordan livet med Dolcontin er, men at det ligger en lang historie der før dop, det er sikkert.
Kanskje den startet i barnevernets vold?
Politiet mener flere barnevernsinstitusjoner og deres hybler i Trondheims-området
fungerer som fristed der ungdom ruser seg.
Og mens sosionomer, politi, politikere og jurister krangler om ståa og hva vi skal gjøre med den, så klarer jeg ikke å fri meg fra tanken om at det er en utrolig mengde voksne i dette systemet, og det hele begynner med barn som ikke har de beste rammer, men likevel er barn. Drukner hele omsorgen i byråkrati og utredninger mens barna glipper mellom systemets fingre?
Mens vi voksne stresser mellom alle de tingene vi knapt nok rekker å gjøre, så er det sånn at denne tidsklemma og alt slitet, alle de moderne behovene vi har, som ikke handler om mat og klær...det er et må-ha som vi velger. Et må-være-sånn som vi selv har satt som norm.
Og når vi voksne setter en så desperat høy standard for våre liv, må-jo-kafé, må-jo-organisk-biodynamisk-noe, må-jo-miljø-hybridbil, må-jo-karriereOGbarn.
Da blir jeg ikke overrasket over at målet for de unge er å bli slank, brun og kåt, og senest i dag havnet ei jente i koma... som voksen blir hun kanskje utbrent i jakten på det uoppnåelige liv?
Statistikken sier at 84% av voldtekter henlegges. Hvem lærer de unge hvordan de skal oppføre seg mot hverandre? Hvem er de gode forbildene?
Hvordan skal våre jenter og gutter lære ansvar, plikt, medfølelse og omsorg? Filmstjerner? Internett? Mobiltelefonen?
Det er vår store oppvekstsmerte nå. De som kunne vært gode forbilder, er ikke lenger forbilder. De vi etterligner er ikke annet enn glansbilder. Oppvekst blir ikke lenger en inntreden i voksenverden, det er en reise bort fra virkeligheten. Med eller uten dop.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Litt vanskelig å kommentere innlegget ditt, da du sveiper innom mange tema samtidig - derfor nøyer jeg meg med en litt sånn generell kommentar. Jeg er en av sosionomene. (Så er det sagt med en gang:) Jeg syns det er forferdelig synd at ungdom i dag anses som potensielle problembærere heller enn det de er - potensielle voksne. (dette har jeg ikke kommet på selv, tror det var en leder i Ungdom Mot Narkotika som sa noe lignende:) De fleste barna i Norge har det helt fint. Det kommer til å gå bra. Det er enormt provoserende at ungdom som gruppe omtales så negativt i media, hadde det vært snakk om en religiøs gruppe eller etnisk gruppe ville det ikke vært mulig å ha et slikt fokus, tror jeg. Og det er trist å se at ungdom selv later til å finne seg i å bli omtalt slik. Jeg er glad for at du er forskningsvennlig, som du sier må man ikke være forsker for å vite hvem som det er størst sjanse for at kommer til å slite i livet, det er imidlertid veldig interessant å lese forskning om hvilke faktorer som kan bidra til at risikoutsatte barn og unge likevel klarer seg. Å lykkes på skolen er en slik faktor, jeg skulle derfor ønske at alle hadde like stor mulighet til å lykkes på skolen. Jeg er enig i at foreldre også har ansvar for barns læring, men dette prinsippet er ikke viktig nok til at jeg er villig til å la unger uten ressurser hjemme få et dårligere utgangspunkt enn andre. Med likestillingen (som vi jo applauderer:) forsvant mor ut av kjøkkenet, og familier flest fikk færre timer å bruke på barna sine. Du skriver: Det er jo sånn i Norge at en god del mennesker kvier seg for å oppføre seg ordentlig, jobbe hardt eller ta vare på sine egne, fordi man da kan gå glipp av sine velfortjente rettigheter. Det er faktisk en foreldreopgave å hjelpe sine små opp og inn i voksenlivet. Dette kjenner jeg ikke igjen. Foreldrene jeg møter i jobben min har selv vokst opp i familier der hjelp til lekser, omsorg og grenser var mangelvare. EN form for sosial resirkulering. De strever så godt de kan, men har kanskje ikke lært å være familie fra egen barndom, de er vant med å bli sett ned på og få irettesettelser av barnas lærere, de skammer seg.Jeg vet ingenting om deg, men generelt er det lett å tenke at folk er late, dumme eller egoistiske eller andre negative beskrivelser når de mislykkes i rollen som foreldre, og slik tenker særlig de (vi) som selv har en annen bakgrunn. Nå skal jeg lese flere av innleggene dine, og sikkert legge igjen laaaange kommentarer:)
SvarSlettHehe - etter at jeg hadde lagt inn kommentaren sjekket jeg profilen din og fikk hakeslipp da jeg skjønte du er en voksen dame! Ta det som et kompliment - du ser veldig ung ut på bildet. (Eller en fornærmelse, kanskje jeg finner noe av innholdet i teksten litt naivt og lite reflektert??? HVem vet.) Uansett - det er grunnen til den litt omstendelige kommentaren over.
SvarSlettopplærende og nedlatende språk fordi du syntes jeg var ung altså..jaja.
SvarSlettjeg er en av de som velger å bruke enkelt språk fordi det er enklere. rett og slett.
jeg er veldig godt kjent med problemstillingene jeg er inne på, og har fartstid fra skoleverket i lærerrollen. har også vokst opp med narkoman i familien.
poenget mitt er vel egentlig at ikke lat kan løses med utredninger og systemer, og at en del faktisk er ganske enkle problemstillinger. slik som foreldre som ikke selv har vært heldige og fått hjelp til leksene.
likevel kan vi ikke løse alt ved å byråkratisere det, og dermed frata foreldre deres ansvar. at vi derimot skal sørge for å hjelpe der det er nødvendig er selvsagt.